"Jeg mente ikke å skremme deg." Stemmen hans var lav og varm, stemmen hans var honning. Lynghonning. Han var en skogsgud utsendt av de gode maktene jeg for lengst hadde sluttet å tro på. Han var kledd i grønne villmarksbukser og en frynsete, blå ulltrøye. Han fortsatte å se på meg, avventende og rolig. "Hei," sa jeg lavt og hest. Det var det første ordet jeg hadde ytret på ukesvis. Jeg hadde ikke ...