En tykk tåkedis henger over en 2430 meter høy rygg i Andesfjellene. Fjellpartiet er omgitt av to høye tinder – en i nord og en i sør. Vanndampen fra den hellige dalen lenger nede der Urubambaelven snor seg frem, tyller bratthenget i jungelen inn i et hvitt dekke. Et følge bestående av en adelsmann, familien hans og en gruppe bærere, tjenere og soldater jobber seg denne junimorgenen på slutten av 1400-tallet taktfast oppover en sti i Andesfjellene. Stien er belagt med massiv lys granittstein. Trinn for trinn, skritt for skritt går de oppover. Fra bærestolene kan den adelige familien se hvordan sola bryter frem og tåkedekket forsvinner. Snart skimter de målet for reisen: den kongelige byen mellom de to hellige fjellene Machu Picchu og Huayna Picchu.

Lyden av rennende vann følger det fornemme reisefølget hele veien frem til byporten i den massive bymuren. Langs stien, som er en del av det 40 000 kilometer lange nettverket av veier i Inkariket, har fontener med kildevann slukket tørsten til de reisende. Her ved inngangen til byen høres risling fra kanalen som bringer vann fra kildene ved Machu Picchu og inn til byen. Det sildrende vannet er lyden av av byens prakt. Vannet er nemlig grunnlaget for luksuslivet her i kongens ferieparadis. Som en gest lar adelsfamilien noen kostbare obsidiansteiner falle ned i et skrin ved byporten. Den kostbare steinen av vulkansk glass er hentet fra områder som ligger flere hundre kilometer unna. Så går bærerne med de adelige i bærestolen inn gjennom porten – vintersolvervfesten og hyllesten til solguden Inti kan begynne.

Historien forsvant i tåkehavet

Helt siden den amerikanske eventyreren og historikeren Hiram Bingham nådde den samme fjellryggen og gjorde ruinene av den før så storslåtte inkabyen Machu Picchu verdensberømt i 1911, har historiene, akkurat som tåkedekket rundt byen, vært innhyllet i mystikk. Hvorfor bygde inkaene en praktfull by så langt fra de sentrale forsvarsanleggene i riket? Hvem bodde der? Hvordan klarte inkaene å transportere de mange tonn tunge steinene opp de bratte fjellsidene og hogge dem til med millimeterpresisjon? Og det største mysteriet av dem alle – etter alle anstrengelsene og de arkitektoniske genistrekene – hvorfor ble byen forlatt på mindre enn hundre år? Inkaene hadde ikke skriftspråk, og derfor har de ikke etterlatt seg svar. Bit for bit har arkeologer prøvd å sette sammen puslespillet og finne svar ved hjelp de mange funnene som med tiden er gjort i byen. Ved hjelp av en lokal åtteårig gutt nådde Hiram Bingham fjellryggen der Machu Picchu ligger. Det som møtte ham, etterlot ingen tvil om at han hadde oppdaget noe helt enestående:

«Plutselig befant vi oss midt i en labyrint av små og store vegger dekket av jungel. Ruinene var blokker av hvit granitt som var skåret helt presist og omhyggelig tilpasset hverandre, fullstendig uten bruk av sement», fortalte Bingham. Langsomt gikk det opp for ham at han befant seg midt i en utrolig arkeologisk oppdagelse.

«Overraskelsene fulgte etter hverandre, til slutt innså jeg at vi sto midt i ruiner som var minst like fantastiske som noe annet av det som noensinne er funnet i Peru», fortalte Hiram Bingham til magasinet Harper’s Bazaar to år etter ekspedisjonen.

Foran ham lå en by på 85 000 kvadratmeter, naturstridig hengende over fjellkanten, men likevel i ett med landskapet. På den ene siden brøt bygningene med fjellformasjonene, og på den andre siden hadde inkaene utnyttet utformingen av de bratte klippene og for eksempel hogd trapper rett ut av fjellmassivene. Byen var omgitt av hundrevis av omhyggelig anlagte terrasser som ble brukt til å dyrke mat.

«Bygningenes prakt overgikk de flotte konstruksjonene i Cuzco som allerede har vært beundret av besøkende i 400 år. Det føltes som en uvirkelig drøm», fortalt han etterpå.

Den unge guiden førte Bingham frem til den sentrale plassen i byen som åtteåringens familie og andre lokale brukte til å dyrke mais og poteter. Der så den amerikanske eventyreren en bygning som bekreftet hans første tanker om hvilket sted han hadde kommet til. Foran ham reiste det seg en solid steinmur med tre store vinduer mot øst. Vinduene var mer enn en meter i høye og nesten like brede. En legende fortalte at Inkarikets grunnlegger, Manco Capac, hadde bygd et tempel med tre vinduer på stedet han var født, og derfor mente Bingham at Machu Picchu måtte være Inkarikets vugge – Tambo Tocco.

I 1912 kom Bingham tilbake til byen med en gruppe arkeologer, og sammen fant de mer enn hundre gravkamre i den østlige fjellsiden. George Eaton, en kollega av Bingham, analyserte beinrester fra gravkamrene og konkluderte med at de var av kvinner, en konklusjon som ledet til den neste teorien om byen. Han mente at Machu Picchu hadde vært bosted for unge piker som var spesielt utvalgt for sin skjønnhet, også kalt«Solens jomfruer», og at jomfruene hadde blitt ofret til gudene ved spesielle anledninger. George Eaton mente at byen altså hadde vært en form for kloster hvor jomfruene ble oppfostret. Teorien hadde imidlertid noen hull, for eksempel hadde ikke Binghams kollega noen erfaring med å analysere skjeletter fra området, og dermed ikke noe grunnlag for å konkludere med at knoklene var av kvinner. Da han senere oppdaget at flere av skjelettene hadde lidd av syfilis, raknet jomfruteorien.

90 år og mange teknologiske fremskitt senere undersøkte en ekspert beinrestene fra Machu Picchu. Eksperten kom frem til at knoklene stammet fra 174 mennesker og at mellom en tredel og halvparten var av menn. Det var også beinrester etter flere små barn. Dessuten viste kvinneskjelettene tegn til at de hadde født ett eller flere barn. Undersøkelsene ga George Eatons teorier om «Solens jomfruer» det endelige dødsstøtet.

Ferieparadis for overklassen

I mellomtiden hadde en tredje teori vunnet innpass i vitenskapelige kretser, nemlig teorien om at Machu Picchu ble bygd på midten av 1400-tallet av regenten Pachacuti som et feriested for herskerne av Inkariket, og at det var en av flere kongelige residenser spredd omkring i riket. Pachacuti har blitt kalt Andesfjellenes Napoleon. Da han kom til makten, besto riket av et mindre område rundt Cuzco. Da han døde og overga makten til Tupac Inka Yupanqui i 1472, strakte Inkariket seg fra Chile i sør til Ecuador i nord. Machu Picchu er sannsynligvis bygd som en maktdemonstrasjon etter seieren over chankafolket. På det frodige fjellplatået kunne kongefamilien få et avbrekk fra hverdagen i Cuzco, rikets hovedstad. Gjennom å undersøke bygningene antar arkeologer at Machu Picchu bare ble brukt på bestemte tider året og av påfallende få mennesker – sannsynligvis hadde byen et sted mellom 500 og 750 innbyggere i høysesongen. Når kulden og nattefrosten la seg over hovedstaden i mai måned, flyttet kongefamilien de 90 kilometerne – tilsvarende tre dagsreiser – til sommerpalasset i Machu Picchu, som lå 1000 meter lavere og hadde et mildere klima. I september reiste de tilbake til Cuzco.

I byen mellom de to hellige fjellene kunne kongefamilien møte andre fra overklassen, få besøk av familie, studere himmellegemene fra observatoriet og hylle gudene under de religiøse festene i løpet av vinterhalvåret, som vintersolvervfesten Inti Raymi i juni. Festen varte i en måned og ble avsluttet med at sønner av overklassen markerte overgangen fra gutt til mann ved å få stukket hull i ørene mens de sto i den hellige bygningen Inti Mach’ay og betraktet sola stå opp over fjellene på årets korteste dag. Akkurat som i mange andre inkabygninger er Inti Mach’ay konstruert slik at arkitekturen er tilpasset himmellegemenes posisjoner og bevegelser. For eksempel har bygningen, som delvis er en naturlig grotte i fjellet, et tunellvindu i en bestemt vinkel som sørger for at sola bare skinner gjennom vinduet noen få dager rundt sommersolverv i desember.

Parasitt blant arbeiderne

Hva møtte det adelige følget på den andre siden av bymuren, etter at det hadde blitt båret opp den gamle inkastien og lagt en liten skatt av obsidianstein ved byporten? De ville ankommet en by med cirka 200 hus, de fleste av dem i lys granitt og et solid stråtak. Takene helte 60 grader for å lede vekk regnet som uopphørlig falt i fjellene. På byggeplassene, i gårdsrommene og verkstedene slet hoffets arbeidsfolk, kalt yanaconas, som utgjorde størsteparten av befolkningen i byen. Gravkamrene i den østlige fjellsiden som Bingham åpnet i 1912, inneholdt skjeletter fra arbeidere, høyt rangerte fagarbeidere og prester. Nyere undersøkelser viser at arbeidsstokken besto av folk fra hele riket. For eksempel viser skader på skjelettene at arbeiderne i Machu Picchu hadde vært plaget av en vannparasitt som er kjent fra folkegrupper langs kysten av Peru. Analyser av kollagenet i knoklene viser at dietten trolig har bestått av mye fisk, noe som ikke var vanlig i Machu Picchu. Man antar at hoffet, selv så høyt oppe i fjellene og langt fra havet, fikk servert importert fisk til måltidene.

Det mest iøynefallende tegnet på at hoffet hentet arbeiderne langveis fra, er imidlertid formen på kraniene. Før spanjolene inntok kontinentet, hadde folkene i Sør-Amerika formet hodet på småbarn mens knoklene fremdeles var myke. For eksempel bandt innbyggerne langs Titicaca-sjøen hodet på spedbarna slik at kraniet ble avlangt, mens stammer fra kystområdene la spedbarna på en plate slik at nakken skulle bli flat.

Blant kraniene som ble funnet i gravkamrene i Machu Picchu, var 23 prosent avlange, mens 22 prosent hadde flat nakke – tegn på at innbyggerne kom fra hele riket. Undersøkelser av skjelettene ga også vitenskapelig innsikt i fysikken og helsen til de avdøde. For eksempel var mennene i gjennomsnitt 158 centimeter høye, mens kvinnene var 150 centimeter. Brudd og slitasjegikt på knoklene viser at arbeiderne hadde slitt hardt, hvilket er naturlig med tanke på at undersåttene i Inkariket betalte skatt til herskerne i form av mita, en offentlig tjeneste som enten besto av arbeid eller militærtjeneste. Skjelettene fra Machu Picchu er likevel ikke så nedslitte som skjeletter fra andre deler av riket. Selv om det er funnet spor av parasitter og sykdommer som tuberkulose, har de, sammenlignet med arbeiderne fra andre steder, vært relativt friske og har sannsynligvis kunnet spise seg mette. Det er et tegn på at byen de bodde i hadde en spesiell betydning for kongen i riket.

Kosten besto av mye mais

I hyttene i den østlige fjellsiden hvor tjenestefolkene bodde, samlet barn og voksne seg rundt fat med mais, poteter, quinoa og en bønne fra lupinplanten kalt chocho, mat som ga nok næring til at de kunne vokse normalt og utvikle sunn tannemalje. Kostholdet var imidlertid så dominert av mais at de hadde lett for å få hull i tennene.