Selv om solen ennå ikke hadde stått opp og alt var nesten helt mørkt, følte soldatene fra marskalk Ivan Konevs 1. ukrainske front tydelig hvordan ånden formet seg til skyer i kulden. Kameratene brettet kragene godt opp mens de bukserte kanonene på plass. Overalt langs fronten ved Baranów-brohodet, 230 km sør for Warszawa, var snøen presset sammen av tungt skyts, og overflaten var så glatt at soldatene måtte skøyte rundt i tunge militærstøvler. Ventetiden på vestsiden av Wisla hadde vært lang, men 12. januar var Røde armé klar til angrep.

Med 300 kanoner pr. kilometer stod russisk artilleri tett langs fronten, og klokken 04.35 sendte kanonene et regn av granater over de tyske styrkene, som lå nedgravd i tre forsvarslinjer.

Etter en halv times bombardement stormet de sovjetiske bataljonene mot de fremste tyske skyttergravene og skjøt alle som hadde overlevd, mens speiderenheter samtidig prøvde å peke ut tyskernes stillinger lenger bak. Observasjonene ble sendt til marskalk Konevs artillerienheter, som sendte en ny skur av granater mot stillingene. De tyske offiserene var fortvilet:

”Jeg begynte operasjonen med en undertallig bataljon … Da røyken fra det sovjetiske bombardementet drev bort, hadde jeg bare én avdeling med kampklare tropper igjen”, fortalte den tyske bataljonssjefen Reinhardt Müller senere.

I bunkeranlegget ved Baranów-fronten skjønte Müller at han ville få problemer med å holde Røde armé tilbake. De Russiske styrkene hadde startet stormløpet mot tyskerne, og dermed også nedtellingen til Det tredje rikets sammenbrudd.

Stalin ville fram til oder

Russernes brohode ved Baranów var erobret allerede på sensommeren 1944 under avslutningen av Operasjon Bagration. Røde armé hadde tvunget tyskerne ut av Hviterussland og Øst-Polen, og de russiske soldatene hadde flere steder krysset Polens største elv, Wisla, og tatt kontroll over viktige brohoder sør for Warszawa. Siden Bagration hadde det vært nesten stille på fronten, men ingen generaler var i tvil om at det snart ville buldre fra kanonene igjen på Østfronten.

Stalin ønsket likevel å vente med å sette inn angrepet til den kalde vinteren hadde frosset fast jorden som sement, og de russiske T34-stridsvognene lettere kunne rulle av gårde mot elven Oder og langt om lenge trenge inn i Tyskland. Det betød at den såkalte Wisla-Oder-offensiven først kunne settes i gang i januar 1945. Fram til da skulle Røde armé frakte styrker og materiell til de tre brohodene på vestbredden av Wisla. Derifra skulle angrepet innledes.

Forberedelsene fulgte maskirovka-strategien, som gikk ut på å villede fienden. Stridsvogner og selvgående kanoner listet seg fram til fronten i ly av nattemørket sammen med tusenvis av lastebiler fulle av ammunisjonskasser og hermetikk. Samtidig forsøkte russerne å lure fienden til å fokusere på området nord for Warszawa, blant annet via falske radiomeldinger og ved å sette opp en spøkelseshær som bestod av 1000 etterligninger av stridsvogner og andre kjøretøy.

Den tyske etterretningstjenesten, Abwehr, var likevel ikke i tvil om at angrepet på Østfronten snart ville finne sted, og at det mest opplagte var at Røde armé angrep fra brohodene ved vestbredden av Wisla. Stabssjef for Hærens Overkommando, generaloberst Heinz Guderian, troppet derfor opp i Førerhovedkvarteret og la fram den kritiske situasjonen for Hitler 1. juledag 1944. Guderian og folkene hans antok at fienden stod med 11 ganger så mange fotsoldater, sju ganger så mange stridsvogner og en 20 ganger større luftstyrke enn det Vernemakten kunne mobilisere.

”Det er det største bedrageriet jeg har hørt siden Djengis Khan! Hvem er ansvarlig for alt dette sludderet?” skrek Hitler, som ikke anerkjente vurderingen.

Resultatet ble at det ikke ble gjennomført noen avgjørende tropperokeringer. Hitler gav seg heller ikke i begynnelsen av det nye året da ansvarlig for Hærgruppe A ved Wislafronten, general Josef Harpe, bad om lov til å trekke de framskutte stillingene tilbake til tryggere posisjoner. Føreren nektet å akseptere russernes overlegenhet, og 9. januar kunne ikke Guderian lenger skjule sin analyse av situasjonen da han møtte Hitler: ”Østfronten er som et korthus. Hvis den brytes på et eneste sted, vil resten falle sammen.”

Konev brøt gjennom ved baranów

Bare tre dager senere, 12. januar, var det første bærende kortet i korthuset i ferd med å gi etter da marskalk Konev hadde knust tyskernes tredobbelte forsvarslinje sønder og sammen fra brohodet ved Baranów. Allerede ved middagstid var hovedkvarteret for tyskernes 4. panserarmé satt ut av spill og da de russiske infanteristene stormet fram mellom skyttergravshull og murrester, var selv de som overlevde av tyskerne altfor medtatt til at de greide å ta opp kampen. Imens braste Konevs 4. stridsvognarmé videre gjennom skogen i det snøkledde området, og utpå ettermiddagen var Vernemakten trengt nesten 20 kilometer tilbake.

Situasjonen ble ytterligere skjerpet for styrkene til Josef Harpe langs forsvarslinjen av Wisla da Røde armé åpnet en ny front ved brohodene ved Pulawy og Magnuszew sør for Warszawa. Med samme effektivitet som Konevs tropper hadde vist, bombarderte Georgij Zjukovs 1. hviterussiske front seg vei gjennom det skjøre forsvaret som fienden hadde klart å stable på beina, og 14. januar, bare tre dager senere, rullet T34-stridsvognene inn i Warszawa uten å møte noen motstand. Tyskerne hadde rømt den polske hovedstaden, som for øvrig var fullstendig ugjenkjennelig etter flere års okkupasjon og massakre av befolkningen i byen. Bare 162 000 av den opprinnelige befolkningen i Warszawa på 1 310 000 var igjen i byen.

Tenkte på hevn

Mens offensiven langs Wisla-Oder rullet inn i Polen, trengte de sovjetiske styrkene også fram nordover i den tyske provinsen Øst-Prøyssen, der cirka 3,5 millioner tyskere var bosatt. Det var veldig viktig å sikre nordflanken under offensiven for å hindre tyskerne i å angripe Zjukov og Konevs framstormende tropper nordfra. Samtidig kunne et russisk framstøt i Øst-Prøyssen og Pommern avskjære Hitlers viktige forsyningshavner i Østersjøen.

For de sivile tyskerne var lyden av russernes kanoner et signal om at de måtte flykte i full fart. Propagandaminister Goebbels hadde advart sine landsmenn om at fiendens soldater var barbariske horder som bare ville ødelegge og ta hevn. Derfor pakket hundretusenvis av prøyssere de viktigste eiendelene sine i små vogner og tok fatt på turen mot Oder og Berlin. Eldre mennesker, kvinner og barn slepte seg gjennom snøen i temperaturer på opptil minus 30 grader.

Propagandamaskinen i Moskva gjorde alt for å provosere fram Røde armés hevnlyst etter den tyske hærens grusomheter under invasjonen av Sovjet. Millioner av sovjetiske soldater og sivile hadde blitt drept av troppene til Hitler. De hadde ødelagt hele russiske byer og millioner av bygninger, blant annet 84 000 skoler, og 40 000 sykehus var lagt i ruiner.

I den russiske propagandaen ble Berlin alltid omtalt som ”det fascistiske uhyrets hule”, og da soldatene krysset grensen til Tyskland, ble de møtt av plakater med teksten ”Soldat i Røde armé! Du er nå på tyskernes område. Hevnens time har kommet!.”

Hatet til det tyske folket hadde vokst seg stort. ”Noen ganger, når vi gikk inn i hus, fant vi gamle mennesker som hadde blitt myrdet av troppene våre. Én gang fant jeg en kvinne liggende på en seng med en bajonett gjennom brystet. Hva som hadde skjedd med henne? Vi forlot stedet uten å spørre”, fortalte soldaten Mikhail Baitman, som innrømmet at ”enheten hans ikke hadde skjelnet mellom fiendtlige soldater og sivile”:

”Krigen hadde gjort oss til monster. Tyskerne hadde i løpet av de siste tre årene vist oss hvordan man oppfører seg som dyr … Nå fulgte vi etter. Jeg var jøde, og jeg hadde lært alt om den barbariske ondskapen deres. Jeg følte ikke et fnugg av medlidenhet – bare hat, et ønske om å drepe alle sammen.”

Zjukov til bredden av oder

Det var ikke bare i Øst-Prøyssen at tyskerne møtte hevnlystne russere. På mindre enn en uke hadde troppene til Zjukov befridd Lódz, mens Konev hadde erobret Kraków i sør, og begge de to giganthærene kom to uker senere til grensen til Tyskland, som buktet seg ca. 70 kilometer øst for Oder.

Krigskorrespondenten Vasilij Grossmann fulgte i hælene på Zjukovs 1. hviterussiske front da troppene trengte inn i den tyske byen Schwerin an der Warthe, der soldatene rev klærne av kvinnene i byen foran øynene på familiene deres.

”Kvinneskrik høres fra åpne vinduer”, fortalte Grossmann, som også opplevde at en ammende mor ble slept bort i en låve der russiske soldater voldtok henne. ”Familien hennes kom bort til låven og bad dem om å gi henne en pause fordi det sultne barnet gråt hele tiden”, skrev korrespondenten.

De tyske soldatene som skulle forsvare medborgerne sine, var ofte selv skremt fra sans og samling. De visste at de faktisk var prisgitt den langt større sovjetiske hæren, og rapporter meldte om tyske soldater utkledd i kvinneklær eller russiske uniformer i håp om ikke å bli tatt til fange eller drept.

For Hitler var den slette forsvarsinnsatsen både synd og skam, og i et desperat forsøk på å stoppe russernes frammarsj avsatte han Josef Harpe og gav Ferdinand Schörner ledelsen for Hærgruppe A. Valget av denne Schörner skyldtes at han alltid hadde vist begeistring for Hitler, men på slagmarken hadde ikke generalen noe å stille opp i forhold til de demoraliserte enhetene.

Erobrede områder plyndret

Med stor fart rullet Røde armé ubønnhørlig videre gjennom vinterlandskapet, og 27. januar kunne marskalk Zjukov seierssikkert meddele overkommandoen at tyskerne ikke hadde noen sammenhengende forsvarslinje lenger. Hærgruppe A var fullstendig splittet, og fire dager senere – på 12-årsdagen for Hitlers maktovertakelse – listet en rekke soldater fra en av Zjukovs armeer seg ut på isen som dekket Oder. Den knakende isflaten var akkurat solid nok til å bære soldatene, og i ly av natten snek de seg derfor over elven og inntok den lille byen Kienitz.

Fra den nye posisjonen ved Oder kunne russerne nesten skimte den tyske hovedstaden, Berlin, som lå bare 70 km lenger vest, og i dagene fram til 2. februar etablerte Zjukov stillinger langs den sentrale delen av Oder.

Marskalken ønsket å føre troppene sine mot Berlin med en gang, men Stalin gav ordre om å stoppe frammarsjen mot vest. Statslederen syntes ikke at det var noen grunn til å ta noen risiko med framrykkingen, for avansementet fra Wisla til Oder på bare tre uker hadde skapt ganske store problemer med forsyningslinjene. Skinnene på det polske og det tyske jernbanenettet var smalere enn de russiske, og ingeniørtroppene satte derfor i gang med å utvide jernbanesporene slik at togvogner med forsyninger kunne komme fram. Samtidig rullet lastebiler gjennom alle de erobrede områdene med alle typer materiell som kunnee styrke fronten.

Trafikken gikk likevel også motsatt veien. Karavaner av lastebiler fulle av krigsbytte kjørte østover til Sovjet. De russiske soldatene holdt seg slett ikke på matten. Tvert imot, når de stormet inn og plyndret polske og tyske hjem, var de akkurat like barbariske som det tyskerne hadde vært noen år tidligere. Alle ting av verdi ble revet ut av reolene og fra skuffene. Og det meste ble røvet eller ødelagt.

”Tyskerne startet denne krigen, så derfor er det ikke mer enn rett og rimelig at vi tar for oss av eiendelene deres nå”, noterte en russisk løytnant i dagboken sin. Klokker, porselen og pelsverk var særlig ettertraktet, men også klær, esker med spiker, verktøy og vindusglass ble sendt til det utarmede Sovjetunionen. Offiserene hadde lov til å sende 10 kilo med plyndringsgods til Russland hver måned, mens de menige soldatene fikk lov til å sende hjem fem kilo.

I mars greide troppene til Konev å erobre noe annet som var av stor betydning: Det tungindustrielle skattkammeret i Schlesien. Før vinteroffensiven hadde Stalin spesifikt pekt ut stedet på et kart og bare sagt ordet ”gull”, mens han kikket megetsigende på Konev. Russernes erobring av industriområdet betød også at Nazi-Tyskland var avskåret fra vitale råstoffer som kunne ha holdt den skrantende krigsmaskinen i gang. Et tysk motangrep i Schlesien ble lett slått tilbake av russerne, og selv den Hitler-lojale Schörner fikk etter hvert store problemer med å skjule sin pessimisme.

”Jeg må bare rapportere at de tyske enhetenes militære udugelighet overstiger mine aller verste anelser. Nesten uten unntak er de fullstendig utmattet … De har så godt som ingen verdi i det hele tatt … Inntrykket mitt er at russerne faktisk kan gjøre akkurat som de vil, og uten at de trenger å anstrenge seg noe særlig”, lød Shörners melding til Føreren 20. mars.

Med den tyske hæren i full oppløsning og russerne stående ved Oder like ved Berlin visste de aller fleste tyskere godt at landet i realiteten var beseiret. Hitler nektet imidlertid å overgi seg selv om den kritiske situasjonen hadde slått dype sprekker i hans tidligere ukuelige tro på at den tyske rasen var alle andre overlegen. Det viste også et av Førerens brev til rustningsminister Albert Speer ganske tydelig. Da Speer hadde påpekt at Hitler måtte tenke på at han ikke måtte ”bringe folkets overlevelse i fare”, svarte Føreren:

”Det tyske folket har vist seg å være svakere enn folket fra øst. Tyskere som overlever krigen, er mindreverdige. De gode tyskerne har falt.” Hitler bekymret seg altså ikke om skjebnen til befolkningen, og han ønsket ikke å skåne alle de tyskerne som ikke kunne leve opp til de høye idealene hans.

Fra stillingene ved Oder forberedte russerne det avgjørende framstøtet mot ”den fascistiske hulen” i Berlin. Heller ikke denne gangen skulle det tyske folket bli skånet.