Et av historiens største slag hadde allerede vart i mange måneder da de sovjetiske styrkene ved Stalingrad satte alle krefter inn mot de tyske hærenhetene i byen i begynnelsen av januar 1943. Men den tyske diktatoren, Adolf Hitler, hadde ikke tenkt å gi opp byen som bar navnet på Sovjetunionens leder og hans ideologiske hovedmotstander: Josef Stalin. De tyske troppenes siste krampetrekninger i byens ruiner og den ekstreme russiske kulden endte derfor i et blodig ragnarokk.

Frontlinjen nær stalingrad 10. Januar

Den tyske 6. armé har vært omringet i to måneder. I all hemmelighet har Røde armé oppmarsjert 200 000 soldater for å knuse fienden.

Etter noen rolige dager brøt helvete løs på steppene vest for Stalingrad 10. januar 1943, klokken 08.05. En bitende snøstorm herjet det øde landskapet da munningsild fra tusener av kanoner og stalinorgler lyste opp himmelen. Et sekund senere ble stillheten flerret av et øredøvende brak.

De tyske soldatene krøp tett sammen i skyttergravene mens sovjetisk artilleri pepret dem de neste 55 minuttene. Hvert granatnedslag sendte byger av jord og dødelige metallsplinter gjennom luften. Bombardementet var så intenst at en sovjetisk artillerioffiser konstaterte at fienden bare kunne unnslippe kanonilden ”med døden eller med evig sinnssykdom”.

Den tyske generalen Edler von Daniels beskrev nonsjalant dagen som ”en ganske urolig søndag ved fronten”, men den sovjetiske skildringen var nærmere virkeligheten. På den stivfrosne steppen var det ikke mulig å hakke skyttergravene dype nok. Samtidig var de tyske frontsoldatene utmagret og forkomne etter uker på en diett av vannsuppe og noen få hundre gram brød. De hadde lite ammunisjon og altfor langt mellom de tunge våpnene i forsvarslinjene. Presis klokken 09.00 døde kanontordenen ut og ble avløst av rumlingen fra dieselmotorer. Bakken ristet da hundrevis av tunge sovjetiske T-34-stridsvogner kjørte mot de sønderskutte tyske stillingene. Like etter fulgte tusenvis av sovjetiske soldater – kledd i snøhvite uniformer og med bajonetter på automatgeværene.

Med hurrarop og til tonene av den kommunistiske kampsangen ”Internasjonalen” rullet den levende muren innover de tyske stilingene. ”Operasjon Ring” – nedkjempingen av de tyske styrkene i Stalingrad – var i gang.

Frontlinjen ved stalingrad, 11. Januar

Røde armés offensiv fortsetter på andre døgnet. Sovjetiske styrker bryter gjennom de tyske forsvarslinjene langs store deler av frontlinjen.

For de tyske styrkene kom ikke det sovjetiske angrepet som noen stor overraskelse. To dager tidligere har den sovjetiske øverstkommanderende, general Georgij Zjukov, utstedt et siste ultimatum til tyskernes 6. armé.

Ved hjelp av knitrende høyttalere på lastebiler langs fronten og i titusenvis av flygeblader hadde Zjukov forlangt at tyskerne skulle kapitulere øyeblikkelig, og han lovet rettferdig behandling av alle krigsfanger. Alternativet, med generalens egne ord, var ”en total utslettelse av de tyske styrkene til siste mann”.

Svaret fra 6. armés øverstkommanderende, general Friedrich Paulus, var et rungende nei. Ingen i den tyske hæren var derfor i tvil om at et angrep kunne komme hvert øyeblikk. Likevel var ikke tyskerne i stand til å holde forsvarslinjene da Røde armé satte i verk offensiven. I snøstormene hadde tyskerne mange steder gitt opp å hakke seg gjennom den frosne bakken for å skape brukbare skyttergraver. I stedet brukte soldatene de gjennomfrosne likene av falne kamerater og døde sovjetiske soldater som dekning. Men de harde kroppene hjalp ikke mye mot russernes stridsvogner og tungt artilleri.

Tyskernes eneste mulighet var derfor å flykte baklengs, ikke mot hjemlandet Tyskland og sikkerheten i vest, men lenger og lenger østover, inn i en stadig krympende forsvarslomme ved Stalingrad.

Frontlinjen ved Stalingrad,

l3. januar

Det første målet til de sovjetiske styrkene er flyplassen ved Pitomnik, der hoveddelen av 6. armés depoter befinner seg.

I tre dager hadde sersjant Günther Wallrawe ledet troppen sin i en organisert tilbaketrekning. I 20 kuldegrader og med snøen piskende i de forfrosne ansiktene hadde mennene hans flere ganger hakket provisoriske forsvarsstillinger i den frosne bakken, men hver gang hadde de sovjetiske styrkene brutt gjennom forsvarslinjene i nærheten. For å unngå at de skulle bli omringet hadde Wallrawe igjen og igjen beordret mennene sine til retrett. Mot Pitomnik og Stalingrad.

Der, 12 kilometer vest for den livsviktige flyplassen, hadde Wallrawe imidlertid fått ordre om å stanse tilbaketrekningen ved en jernbanestasjon. Ordren var klar: Stillingen skal forsvares til siste mann. Den unge sersjanten hadde for lengst innstilt seg på å dø da sovjetiske stormtropper angrep jernbanestasjonen. I den første angrepsbølgen rev en kule opp magesekken hans – i en normalsituasjon ville skaden ha vært dødelig, men ikke ved Stalingrad. I likhet med mange andre tyske soldater ble sersjanten reddet av at magesekken hans var så tom at den produserte langt mindre magesyre enn vanlig. Dermed ble ikke Wallrawes vitale organer ødelagt av etsende magesyre etter skuddet i magen. Alvorlig såret krøp sersjanten til feltsykehuset i Pitomnik. Få timer senere ble han fløyet ut med et av Luftwaffes transportfly.

Rullebanen ved pitomnik, 13. Januar

Tusener av sårede søker mot Pitomnik, der det nå bare er få fly som lander og letter.

For Raymond Beyer var situasjonen uvirkelig. To måneder tidligere var den 39 år gamle veteranen en av de siste som ble fløyet inn i Stalingrad-lommen. Denne dagen ble han en av de siste som forlot den. Beyer lå på en båre nær rullebanen med skuddsår i begge beina og så frustrert på at fly etter fly lettet uten ham. 12 kilometer unna kjempet mange tyske soldater med håndvåpen for å gi de sårede tid til å slippe ut.

Beyer ventet et helt døgn i Pitomnik før han omsider ble båret inn i et av de ventende flyene. Rundt ham stod flere SS-vakter med maskinpistoler og forsøkte å holde andre sårede unna. Kampen om en plass i de livreddende flyene var nådeløs, og flere ganger klapret maskinpistolene mot mengden av jamrende soldater. Først da Beyer var på plass i flyet, kunne han puste lettet ut. Da en av flygerne la et stykke brød i hendene på ham, rev en korporal maten ut av hendene på Beyer og slukte den. For Raymond Beyer var det en slags rettferdighet i at korporalen like etter sank skrikende sammen i kramper og døde. Den underernærte kroppen tålte ikke det plutselige matinntaket.

Flyplassen i pitomnik, 14. Januar

Tyskerne kjemper for å beholde kontrollen over de to flyplassene Pitomnik og Gumrak, 6. armés eneste veier inn og ut av Stalingrad-lommen.

Kaoset i Pitomnik var totalt. Hundrevis av menn med bandasjer og blødende sår sloss om å rykke fram i de lange køene. Fram til legene, som flankert av soldater bevæpnet med maskinpistoler sorterte de sårede i tre kategorier: De hardest sårede ble sendt ut på rullebanen, litt nærmere en mulig redning. Soldater med forfrysninger og kjøttsår ble straks sendt tilbake til fronten. Og menn med skuddsår i høyre hånd ble slept utenfor i snøstormen og henrettet. Legene drog raskt kjensel på denne vanligste måten å skade seg selv på. Mange tydde til en så desperat handling i håp om å slippe ut av Stalingrad.

For de som slapp gjennom sorteringen, begynte en ny kamp når de kom ut på rullebanen – kampen om en plass i flyene. De som ikke kunne gå selv, hadde ikke en sjanse, og lå apatiske på bårer. Menn på krykker og med hodet viklet inn i bandasjer sloss om plassene, og frontlinjen var nå så nær at granater fra de tunge sovjetiske kanonene ofte landet rett ned på rullebanen. Selv soldater som ble lempet i sikkerhet om bord i flyene, var ikke reddet. Ofte krabbet altfor mange om bord i Luftwaffes transportfly. De store flyene måtte stige bratt for å vinne nok høyde til å slippe forbi den sovjetiske luftvernilden noen kilometer unna, og den tunge lasten var livsfarlig.Enkelte ganger presset flygerne flyene for hardt, og i nesten loddrett stilling begynte motorene å hyle, for så å slokne. For soldatene som ble kastet rundt, var panikken kortvarig. Flyene var dødsdømte. Uvirkelig sakte falt de baklengs mot bakken og eksploderte i et inferno av ild.

Den russiske steppen, øst for pitomnik, 15. Januar

Tyskerne gir opp forsvaret av Pitomnik. Sårede soldater prøver å nå feltsykehuset ved flyplassen i Gumrak.

De hardt sårede i Pitomnik ble etterlatt til de sovjetiske styrkene da tyskerne trakk seg tilbake mot den mindre Gumrak-flyplassen. På steppen slepte og krøp utsultede, sårede og levende døde seg gjennom snøen. Soldatene marsjerte på frostsprengte føtter med teppestrimler viklet rundt dem. Forfrysninger hadde gitt dem store sår på leppene, og ansiktene hadde fått en voksaktig karakter. Stadig vekk falt noen om, døde av utmattelse. Andre soldater flokket seg om liket og rev klærne av den døde. De heldigste sikret seg nye støvler, og det kunne utgjøre forskjellen mellom liv og død. I et øyeblikks oppstemthet marsjerte de heldigste soldatene videre med et ekstra lag med klær på kroppen.

Stalingradlommen, 16. Januar

600 leger har fulgt med 6. armé inn i Stalingrad. Gjennom hele slaget forsøker de fryktløst å hjelpe sårede.

Stalingrads egentlige helter var ambulansesjåførene og legene. I sønderskutte ambulanser freste de fryktløst mellom fronten og Gumrak, vel vitende om at kjøretøyene var det primære målet for sovjetiske flygere og stridsvognskyttere.

Igjen og igjen så de tyske frontsoldatene ambulansene dukke opp for å hente sårede. Sjåførene betalte med sitt eget liv. For legene i 6. armé var tanken på selvmord med gift nærliggende. Men de fikk seg ikke til å avslutte livet før tiden. De få som fikk tilbud om å komme seg vekk på et av flyene, takket nei. Ikke en eneste av de 600 legene som fulgte hæren inn i Stalingrad, forlot kampene før alt var over.

Vest for gumrak-flyplassen, 19. Januar

Forsvarslommen er halvert på ni dager. 6. armé blir presset sammen på et stadig mindre territorium.

I ni dager hadde Røde armé igjen og igjen brutt gjennom tyskernes forsvarslinjer. Ofte hadde 6. armé forlatt skyttergraven i all hast uten kamp, og overalt vitnet forlatte stillinger om den paniske tilbaketrekningen. Røde armés soldater var målløse over de enorme haugene med geværer, mortere og feltkanoner som tyskerne hadde etterlatt.

Ved Gumrak var mengden av våpen så enorm at den sovjetiske 64. armé gav opp å finne en bar flekk der de kunne stille opp artilleriet. Før hadde sovjetiske soldater også brukt erobrede skyttergraver, men etter hvert som hæren nærmet seg Stalingrad, var hver eneste grav fylt med døde tyskere.

Gumrak, 22. Januar

Den tidligere så disiplinerte tyske hæren er i total oppløsning. Offiserene må ta i bruk alle tenkelige midler for å opprettholde en slags orden.