En augustdag i 1099 snirklet en stor skare flyktninger seg gjennom Bagdads gater og inn i palasset, som tilhørte kalif Al-Mustazhir Billah – den muslimske verdens overhode. Der slo de seg ned i hoffsalen og begynte å tale. Med stemmer som ristet, og ord som snublet over hverandre, fortalte de livredde om de opplevelsene de hadde hatt under de kristnes erobring av Det hellige land. Noen få av dem hadde vært vitne til massakren på innbyggerne i Jerusalem da de kristne raserte byen en måned tidligere. De kunne fortelle hvordan familiene og vennene deres hadde blitt jaget og til slutt slaktet av europeerne. Sammen bad de inntrengende kalifen om å fordrive de invaderende styrkene. Imens svor de hevn over de vantro, som hadde tatt deres land, skjendet helligdommene deres og drept deres kjære.

Muslimer trengte inn i europa

Korstoget og angrepet på Jerusalem var kulminasjonen på de spenningene som på 1000-tallet hadde oppstått mellom det kristne Europa og den muslimske verden i sør og øst. Det kristne Europa hadde i århundrene tidligere og opp mot årtusenskiftet i økende grad befunnet seg i politisk kaos. Nå var også religionen truet, og de kristne begynte derfor å tordne mot islam og framhevet motsetningsforholdet mellom religionene. I løpet av bare noen få tiår ble forholdet mellom trosretningene forverret, og et religiøst jernteppe senket seg langsomt, men sikkert ned mellom de to sivilisasjonene.

På den ene siden stod det kristne Europa med paven i spissen. Han var støttet av en lang rekke kongeriker, hvorav Det tysk-romerske riket var langt det sterkeste. På den andre siden stod det muslimske kalifatet, som bestod av asiatiske, arabiske og afrikanske dynastier. Til tross for at de innbyrdes kjempet om makten, hadde de islam til felles.

Fra et religiøst synspunkt var den voksende konflikten mellom muslimer og kristne ikke en selvfølge. Tvert imot. En stor del av de to religionenes trosgrunnlag er det samme. Både kristne og muslimer regner Bibelen som et hellig skrift. Både kristendommen og islam preket om toleranse, og begge religionene understreket behovet for først og fremst å bekjempe det onde hos seg selv i stedet for hos andre.

Den politiske og militære virkeligheten var derimot en helt annen. Islam ble grunnlagt da handelsmannen Muhammed fra Mekka i årene 610 til 632 ifølge Koranen fikk en rekke åpenbaringer fra Gud. Han ble belært om Guds natur og han fikk overlevert en rekke regler som den troende skulle leve etter. Viktigst av disse var påbudet om bare å tilbe én gud, nemlig Allah.

Med en skare trofaste trosfeller søkte Muhammed til ørkenbyen Medina, der han grunnla det første samfunnet bygd på islam. For å sikre troen sin tok Muhammed militær kontroll over hele Den arabiske halvøya og samlet de små spredte samfunnene til en stat. Ingenting tyder på at han hadde til hensikt å utvide den politiske innflytelsen mer – islam skulle være arabernes religion, mente Muhammed.

Men hans umiddelbare etterfølgere, de som ble kalt kalifer, så annerledes på den saken, og i løpet av de følgende hundre årene ledet de et imponerende erobringstokt. Som en sandstorm i ørkenen feide de muslimske styrkene over byene i Syria og Det hellige land. I 635, bare tre år etter at Muhammed var død, falt Damaskus, og i 636 erobret muslimene den første kristne byen, Antiokia. Etter ett års beleiring måtte selveste Jerusalem, jødenes og de kristnes hellige by, i 638 overgi seg til den muslimske invasjonsstyrken. Snart strakte kalifens makt seg fra grensen til Kina via det sentrale Asia, Midtøsten og Nord-Afrika til Sicilia og Iberiahalvøya.

Men ekspansjonstrangen stoppet ikke der. I 711 trengte muslimske styrker helt opp til hjertet av Europa til det aentrale Frankrike. Først da de i 732 nærmest stod ved porten til kirken Saint-Martins Basilika i byen Tours, ble de stoppet av franske og burgundiske styrker.

Kalifatet var på dette tidspunktet enormt og strakte seg over 13 millioner kvadratkilometer. Etter nederlaget ved Tours gav muslimene opp å holde på de okkuperte områdene i Frankrike, og grensen mellom det kristne Europa og det muslimske kalifatet kom i stedet til å ligge i Nord-Spania.

I al-Andalus, som araberne kalte Iberiahalvøya, stod det muslimske styret sterkt. Det herskende dynastiet viste stor toleranse overfor de kristne og jødene i området. Kunst og kultur blomstret i det som senere har blitt betegnet som den muslimske gullalderen.

Kaos i europa

Annerledes stod det til i det kristne Europa. I nord var tro og kirke under press – ikke fra islam, men innenfra. De to århundrene som ledet opp til årtusenskiftet, hadde vært preget av kaos. Frankerriket, en gang Europas dominerende makt, hadde opplevd en oppblomstring under Karl den store omkring år 800, men i tiden etterpå hadde landet blitt splittet av en arvefølgestrid. Samtidig hadde vikinginvasjoner langs elvene skapt veldig mye uro, og i år 1000 var landet splittet i fyrstedømmer. Med nød og neppe greide de skiftende kongene å holde sammen området rundt Paris. I resten av Frankrike herjet det full lovløs-het. Krig, plyndringer og overfall hørte til dagsordenen.

Oppsplittingen og forråelsen gikk hardt utover kirken og paven. I stadig større grad hadde kirkens og pavens autoritet gjennom de foregående århundrene blitt undergravd av maktsyke konger og fyrster. Prinsipielt var kirkelig og verdslig ledelse skilt. Paven var den øverste myndigheten over kirkelige anliggender, mens kongen var ansvarlig for jordiske affærer.

I realiteten gikk det helt annerledes for seg. I uhellige allianser med de mest griske og brutale fyrstene rasket lokale prester til seg land, embeter og rikdommer. Etter hvert ble det helt vanlig at kirkens menn kjøpte seg til høye embeter hos den regjerende fyrsten. Prestene gjorde det som passet dem – blant annet giftet de seg – mens paven var redusert fra Guds stedfortreder på Jorden til en gallionsfigur uten reell makt og innflytelse.

Kastet kongen ut av kirken

Slik kunne det ikke fortsette, mente pave Gregor 7. og bestemte seg for å rette både på prestenes ugudelighet og sin egen vaklende autoritet. I 1056 innkalte paven til et kirkeråd der det ble vedtatt at verdslige ledere fra nå ikke skulle ha noe å si i valget av pave. I stedet skulle paven velges av et kollegium av kardinaler – en ordning som består den dag i dag. Senere, i 1075, gikk Gregor 7. et skritt videre.

”Den katolske kirken er underlagt Gud alene”, fastslo han sammen med sine tilhengere selvsikkert i dekretet ”Dictatus Papae”. Der ble det også fastslått at ”den katolske kirken aldri har feilet og ifølge den hellige skriftens vitnesbyrd aldri i all evighet vil feile”. Striden mellom kirken og de verdslige fyrstene blusset for alvor opp da Henrik 4., konge over Tyskland og dermed overhode for Europas supermakt, Det tysk-romerske riket, gav skarpt svar på pavens dekret.

I et brev titulerte han Gregor 7. ved det navnet han hadde hatt før han ble pave. ”Hildebrand – ikke pave, men falsk munk”, skrev Henrik 4. og tok dermed avstand fra kirkens overhode. Gregor 7. gjengjeldte fornærmelsen ved å ekskludere Henrik fra den katolske kirken. For Henrik 4. var dette en alvorlig situasjon. Som kristen konge kunne han ikke stå utenfor kirken, og dessuten trengte han pavens støtte.

Truet av misfornøyde undersåtter erkjente Henrik 4. sitt nederlag i 1077, og at det ikke var noen annen utvei enn å gjøre botsgang. Som en annen pilegrim gikk han med følget sitt over Alpene i bitende januarkulde for å møte paven. Gregor 7. fryktet at Henrik ville angripe ham og søkte tilflukt i et fort ved Canossa i Nord-Italia.

Men pavens bekymringer var ubegrunnet, for Henrik var på ingen måte utstyrt som en hevntørstig kriger. Barføtt og bare kledd en kjortel stod Henrik i den kalde snøen og banket fortvilet på porten til fortet. Først etter tre dager ble det åpnet. Den før så hovmodige kongen falt på kne og bad om tilgivelse. Gregor 7. var overbevist om at Henrik angret oppriktig og tok ham til nåde. Samme kveld gikk de til alters sammen som et symbol på at den tyske kongen igjen var medlem av kirken.

Jerusalem var verdens sentrum

Striden mellom konge og pave var likevel langt fra over. Like etter Henrik 4.s botsgang ble det igjen strid mellom han og paven, og rivaliseringen mellom kirken og de verdslige. Men striden hadde også en positiv effekt, for folk snakket mer om religion og tro enn før, og om hva Gud og kirke egentlig betydde for dem. Den økte interessen for religion fikk flere og flere til å bekymre seg om Jerusalems skjebne.

Byen hadde en nesten magisk tiltrekning på kristne. Der hadde Jesus dødd og stått opp igjen til det evige liv, og mange kom hjem fra pilegrimsferd til Jerusalem med stein eller sand fra Det hellige land, slik at de kunne bevare noe av det guddommelige hos seg. På begynnelsen av 1000-tallet fryktet de kristne at byen skulle bli stengt for pilegrimer, og de hellige stedene gå tapt.

Frykten var ikke ubegrunnet. Under kalif Al-Hakim bi-Amr Allah – senere kjent som ”den gale kalifen” – ble pilegrimer sjikanert på det groveste, og gravkirken, som lå på det stedet der de kristne mente Jesus hadde blitt henrettet, ble ødelagt. Noen år senere forsvant Hakim sporløst på en av sine kveldsturer. Bare eselet hans og de blodige klærne ble funnet. Den nye kalifen innså at utestengelsen av pilegrimer hadde vært en feil, da en stor del av Jerusalems inntekter kom fra pilegrimer. Portene ble igjen åpnet, og mot en klekkelig betaling til araberne ble gravkirken gjenoppbygd.

Kristendom under press

Også i Spania ulmet konflikten. De kristne statene nord for al-Andalus hadde etter hvert vokst seg store og selvbevisste. Særlig de katolske områdene, Castilla og León, hadde blitt makter med kampvilje og militær slagkraft som muslimene måtte ta på alvor.

Emirene – de muslimske lederne – forsøkte å alliere seg med de kristne fyrstene, men med tiden angrep ofte de kristne i stedet muslimske områder. Oftere og oftere ble angrepene til regulære invasjoner, og i 1086 ble trusselen så stor at emirene sør i al-Andalus måtte ha hjelp.

Uheldigvis for alle parter kom hjelpen fra det fanatiske nordafrikanske Almoravid-dynastiet, som ikke tolererte noen avvik fra den strengeste fortolkningen av islam. De nye makthaverne satte emiren i fengsel og brente bøker med ikke-muslimsk innhold. Franskekongen så forskrekket på mens almoravidene aggressivt prøvde å øke islams utbredelse, og bad sine undersåtter om å hjelpe sine kristne brødre i sør.

Et par kompanier ledet av adelsmenn, la i vei med kurs mot Pyreneene, men det ble ikke noe mer ut av det. Paven viste ingen interesse for å hjelpe sine spanske trosfeller. Men det skulle snart endre seg da også Det bysantinske riket meldte om problemer. Det kristne riket hadde gjennom de siste par århundrene utviklet seg til å bli Europas rikeste land og sterkeste militærmakt. Men ved begynnelsen av 1000-årene var Det bysantinske riket i ferd med å drukne i sin egen suksess. Keiserhoff og stormenn brukte penger uhemmet på pomp og prakt, mens hæren og flåten forfalt.

I 1071 måtte de betale for unnlatelsessyndene; riket led et voldsomt nederlag da det tørnet sammen med det turkmenske herskerdynastiet, seldsjukkene, i slaget ved Manzikert i Armenia. Tyrkiske seldsjukknomader kunne fra nå av fritt bosette seg i hele Anatolia, noe som førte til stort press på Det bysantinske riket. Problemene hopet seg nå opp, og den før så mektige keiser Alexios 1. Komnenos måtte be paven om hjelp mot trusselen fra muslimene, som bare kom nærmere og nærmere det europeiske kontinentet.

Brevet med Alexios’ bønn landet på den nye pave Urban 2.s bord i mars 1095. Han hadde vært Gregor 7.s forbundsfelle og en tro støttespiller og var like oppsatt på å reformere kirken og styrke pavedømmet som sin forgjenger. Da nødropet fra keiser Alexios kom, var Urban fullt opptatt med et kirkemøte, og han svarte bare litt vagt at han lovet at han ville ”prøve å få så mange som mulig til å avlegge ed på at de skulle komme keiseren til hjelp mot hedningene”.

Urban 2. virket i første omgang ikke spesielt interessert i å etterkomme bønnen fra Alexios. Men utover sommeren begynte en idé å ta form i pavens hode – en plan som ville fremme hans posisjon, styrke befolkningens fromhet og pleie vennskapet med Det bysantinske riket.

På en eng ved Clermont i Frankrike, området der paven var født, talte Urban 2. den 27. november for en stor skare mennesker. Han la ut om hvordan muslimske styrker hadde overfalt den kristne byen Konstantinopel, og bad nå inntrengende befolkningen om å hjelpe keiseren og etterpå befri Jerusalem fra de vantro.

”De har fullstendig ødelagt Guds kirker, og andre har de omdannet til bruk for sin egen religion. De ødelegger altrene med skitt og smitte. De tar livet av kristne og smører blodet på de hellige altrene eller kaster det i døpefonten. Hvem skal hevne alt dette, hvem skal gjenopprette det ødelagte, om ikke dere? Legg i vei mot Gravkirken, ta landet fra den onde rasen, og gi det til dere selv.”

Med pavens ord var forholdet mellom kristendommen og islam endret for alltid.

Da pave Urban 2. den 27. november 1095 talte for en folkeskare i den franske byen Clermont, tegnet han et gruvekkende bilde av muslimenes forbrytelser mot de kristne: Uskyldige hadde blitt pint, og tarmene trukket ut av ofrene mens de ennå levde, kvinner var voldtatt, og spedbarn knust mot steingolvene. Pavens ord sjokkerte de mange tusen tilhørerne, og oppfordringen om å gå i krig mot muslimene ble møtt med jubel. Det tok ikke langt tid fra Urban 2. var ferdig med å tale før den første korsfareren meldte seg.

”Biskopen av Le Puy, en mann med høy anseelse fra den høyeste adelen, gikk opp til paven. Smilende og med bøyde knær tryglet og bad han om tillatelse og velsignelse til å dra i vei”, forteller et øyenvitne.

Biskopens reaksjon var mindre spontan enn den umiddelbart forekom. Adhémar av Le Puy var en av Urban 2. og paveembetets mest trofaste støtter, og sammen hadde de to planlagt både korstoget og Adhémars opptreden etter Urbans tale. Neste dag ble Adhémar utnevnt til korstogets åndelige leder, ”vår kjære sønn”, som skulle gi korsridderne ordrer de ”skulle adlyde som om de var våre egne”, som pave Urban formulerte det. Samtidig meldte Raymond av Toulouse, Adhémars nærmeste jordiske allierte og en av de mest betydningsfulle fyrstene, seg og ble gjort til militær leder av korstoget.

Med utnevnelsen av disse to tungvekterne hadde pavens kampanje fått en god start, og den ble fulgt opp med stor energi. Gjennom en 10 måneder lang prekenrunde i Frankrike malte paven ut om muslimenes overgrep og lovet syndsforlatelse og at alle som falt i kampen om Den hellige stad, skulle komme direkte til himmelen. Folk fra alle samfunnslag strømmet til. Overalt avla de høytidelig ed på at de ville dra ut på korstog. Deretter utleverte kirken stoffkors som korsfarerne sydde på klærne som et tegn på at de hadde ”tatt korset” og var på vei mot Jerusalem.

I enkelte områder var tilstrømmingen så stor at paven fryktet at korstoget ville tørke ut all kraft i både hjem og samfunn. Hans formaninger om at menigmann ikke måtte dra ut på korstog før de hadde sikret seg at konen var innforstått med det, hadde ikke noen særlig virkning. Hele Europa brant av korstogfeber, og pavens oppfordring ble fulgt i et omfang som sjokkerte ham. Et år etter at han hadde kalt til kamp mot muslimene, hadde mellom 60 000 og 100 000 våpenføre menn meldt seg under korset.

Angst var drivkraft

Pavens oppfordring til korstog kunne heller ikke ha kommet på et bedre tidspunkt. Generasjoner av europeere hadde gjennomlevd krig, kaos og ufred. De siste tiårene hadde Frankrike til og med vært plaget av tørke og hungersnød. Og parallelt med at paven startet opp sin prekenrunde, hadde det brutt ut en epidemi. Ergotisme – en sykdom som kom av at man hadde spist rug som var infisert med en spesiell soppart – meldrøye – herjet landet. Epidemien var uvanlig grufull. Den angrep tær, fingrer, armer og bein, som ble svarte av koldbrann og visnet bort. Hvis den syke ikke fikk behandling, medførte ergotisme en pinefull død. I tillegg til de forferdelige symptomene var sykdommen også omspunnet av uhyggelige myter: ”Hellig ild”, som den populært ble kalt, ble nemlig ansett for å være Guds straff for den sykes synder, og epidemien skapte stor frykt i befolkningen, og folk ble svært opptatt av synd.

Angsten for synden og dens konsekvenser var derfor allestedsnærværende for europeerne på 1000-tallet. Bilder av svarte djevler og helvetets flammer fylte kirkeveggene og folks fantasi. De brukte derfor mye energi på å unngå å havne der hvor ”marker go ormer aldri dør, og ilden ikke slukkes”, slik Bibelen så malende beskrev syndenes hjem i det hinsidige.

Vanligvis prøvde de som kunne å bøte på redslene med rikelige donasjoner til kirke og klostre eller gjennom pilegrimsferd. Korstoget gav krigsplagede, utsultede og syndsbevisste europeere en ny mulighet: Ved å dra på korstog til Det hellige land, som angivelig fløt over av melk og honning, kunne de få syndsforlatelse og samtidig plyndre til seg både rikdom og jord i det fremmede med pavens velsignelse.

Kjølig i konstantinopel