Den 13. august 1521 e.Kr. flyktet aztekerkeiseren Cuauhtémoc fra hovedstaden Tenochtitlan. Aztekernes største by hadde falt etter flere måneders beleiring og bloddryppende kamper mot en hær på over 80 000 spanjoler og deres indianske forbundsfeller. Cuauhtémoc seilte over elven Texcoco, men ble oppdaget av en spansk brigg anført av offiseren García Holguíns. Han førte aztekerlederen til Hernán Cortés, spanjolenes øverstkommanderende, og da Cuauhtémoc stod ansikt til ansikt med sin overmann, la han hånden på dolken til Cortés og sa:

”Jeg har gjort alt for å forsvare byen min, og jeg kan ikke gjøre mer nå når jeg har blitt din fange og er i din makt. Ta dolken fra beltet ditt og drep meg.”

Rundt dem stod aztekerimperiets hovedstad i flammer, alt dette mens hæren til Cortés var i full gang med å slakte ned de siste aztekersoldatene.

Aztekernes nederlag mot spanjolene markerte ikke bare slutten på en årelang beleiring. Det var også begynnelsen på slutten for en av verdenshistoriens mest spektakulære og nyskapende epoker i Mellom- og Sør-Amerika, som i over 2000 år var dominert av kontinentets tre store sivilisasjoner – mayaene, aztekerne og inkaene.

Imperiene deres blomstret i forskjellige perioder og var skilt fra hverandre av de høye fjellene i Peru, de tørre slettene i Mexico og den fuktige regnskogen i Guatemala. Men de hadde likevel en god del fellestrekk. De bygde mektige, avanserte byer, de var fremragende håndverkere, de greide å samle kjempestore og vidt forskjellige befolkningsgrupper under sine herredømmer, og de ofret mennesker i tusenvis som fast del av sine religiøse ritualer.

Spanjolene ødela mange av de fysiske bevisene på sivilisasjonenes storhet, og man stod igjen med spørsmålet som arkeologer, historikere og antropologer senere har forsøkt å finne svaret på: Hvorfor var det akkurat mayaer, inkaer og aztekere som utviklet høykulturer mens de fleste av de andre samtidige befolkningsgruppene i området levde som primitive jegere og samlere?

Nese for krig og handel

Aztekerne var et ekstremt tilpasningsdyktig folk. De var opprinnelig nomader som på 1100- og 1200-tallet e.Kr. vandret ned til den mexicanske dalen der de ble holdt som slaver av colhuacanfolket som den gangen hersket over Texcoco-området.

Men aztekerne var ikke lette å hanskes med, og de ble raskt satt fri igjen – angivelig på grunn av den ekstremt krigerske atferden deres. Etterpå slo de seg ned i Chapultepec-området, der de bygde sumpbyer som dannet grunnsteinene til aztekerhovedstaden Tenochtitlan.

Aztekerne hadde talent for krig og politikk, og det er forklaringen på at aztekerimperiet fra rundt 1428 e.Kr. utvidet seg til å dekke det meste av Mexico – blant annet ved hjelp av aztekernes allianse med texcuco- og tlacopanfolket.

Aztekerne var samtidig dyktige handelsmenn, og den flittige samhandelen med andre befolkningsgrupper spilte også en rolle i imperiets raske oppblomstring. Et godt eksempel er aztekernes skattesystem, der de krevde betaling av underlagte byer i form av råvarer. Deretter produserte de selv nye varer av råmaterialene som de etterpå solgte tilbake til undersåttene. I Mendozakodekset beskriver spanjolene aztekernes liv, og boken nevner både luksusvarer som hodepynt med fjær og pyntet tøy og dagligvarer som mat og brensel.

Forsikring mot sult

Aztekerne var ikke alene om å kreve inn skatter. Også inkaherskerne påla undersåttene en slags skatt i form av tvangs-arbeid. Men inkaenes styreform var mer sofistikert enn aztekernes, som måtte ty til rå vold for å holde kontroll i imperiet.

Inkaherskerne fordelte bare overskuddet fra undersåttenes arbeid mellom hæren, staten, prestene og adelen og sørget for å sende nok forsyninger tilbake til undersåttene. Alle var fornøyde, og inkaherskerne trengte heller ikke å bruke sverdets makt når de ønsket å innlemme nye bystater i riket. I stedet brukte de fredelige lokkemidler – blant annet en slags forsikring mot sult som de tilbød alle de befolkningsgruppene som sa ja til å tilslutte seg riket.

I det hele tatt var Inkariket – på tross av flere fellestrekk med aztekerne og mayaene – et helt unikt kapittel i Mellom- og Sør-Amerikas historie. Mens mayaene og aztekerne i det nordlige Mellom-Amerika var bymennesker og handelsmenn med handelsmarkeder, konkurrerende byer og et pengesystem basert på kobber og kakao, var inkaenes Peru et jordbruksområde med ett sentralt styre som baserte seg på arbeidskraft i stedet for penge- og vareutveksling. Inkaene var flinke til å kopiere forgjengernes beste ideer, blant annet et system til fordeling av samfunnets goder.

Da den spanske erobreren Cieza de León besøkte inkahovedstaden, Cuzco, i det sørøstlige Peru, ble han svært imponert over forholdene og skrev i notatboken sin at ”lagrene var fulle av proviant og forsyninger. Og når det ikke var krig, ble alt sam- men fordelt mellom de fattige, enkene, de gamle og de invalide”.

Gravrøving gav ekstra gull

Aztekerne og mayaene fant også inspirasjon hos forfedrene, og de studerte fortidens byggverk steinskulpturer og byggeteknikker for å kunne bygge sine egne pyramider, palasser og steinskulpturer.

Begge gruppene var veldig ivrige etter å tilegne seg kunnskap, og de lengtet etter å merke fortiden og gjenoppfinne den i sin egen tid.

De dro ofte på pilegrimsreiser og besøkte fortidens majestetiske byer som Teotihuacán og Tula – aztekernes store inspirasjonskilder – og Tikal, Uxmal og Chichén Itzá – mayaenes inspirasjonskilder. Mayaene kikket mot olmekerne, mens aztekernes forbilder var toltekerne, som dominerte staten Tula i 800–1000 e.Kr. Byen Tula var med sine sisterner, vannrør i bakken og bygninger med pussede murer stor inspirasjon for aztekernes by Tenochtitlan.

På tross av deres store respekt for forfedrene hadde verken aztekerne eller mayaene moralske skrupler over å bryte inn i andre folks støvete gravkammer og stjele gravmasker av gull og andre hellige gjenstander i byer som Teotihuacán og Tula. De fryktet heller ikke gudenes vrede når de brukte opp igjen tyvegodset til sine egne offerritualer på toppen av tempelpyramidene der dagens arkeologer har funnet mange gjenstander som tilhørte andre kulturer.

Mayaene tok seg god tid

I motsetning til både Azteker- og Inkariket strakte utviklingen av mayaimperiet seg over flere hundre år fra en enkel bonde- og samlerkultur til den senere bykulturen. I lang tid trodde forskerne at mayaene hadde fått både skriftspråket og tallsystemet sitt fra olmekerne. Men nye utgravinger daterer mayaenes oppfinnelser til før olmekernes. Mayaene kom altså først. Alle er likevel enige om at olmekerne hadde stor innflytelse på mayaene. Olmekerne er en av de eldste kjente kulturene i Mellom-Amerika, og mayaene begynte å handle med denne befolkningsgruppen fra 2000 f.Kr.

Begge kulturene tilbad jaguaren, elsket å spise mais og dyrket kakaoplanten. Også i språket til mayaene satte olmekerne tydelige avtrykk med ord som ”kakaw”, som siden har blitt til ”kakao”.

Olmekerkulturen nådde sitt høydepunkt nordvest for mayaland i perioden 1000–400 f.Kr., og samtidig begynte de første kanalene og vanningssystemene å dukke opp i mayabyene side om side med de første store plassene som mayaene kledde med detaljert murverk og med steinskulpturer.

De århundrene som nå fulgte, skulle vise seg å bli mayaenes storhetstid. De fikk bygd spektakulære tempelpyramider og palasser midt inne i jungelen i Guatemala og øst i Mexico, og oppfinnelsene og arkitekturen satte et stort avtrykk på Mellom-Amerikas historie, også etter spanjolenes ødeleggelser.

Den skotske journalisten og forskeren Lewis Spence var en av mange forskere som etter gjenoppdagelsen av mayabyene midt på 1800-tallet ble imponert over den gamle kulturen. I 1913 skrev han i boken ”The Myths of Mexico and Peru”:

”Arkitekturen, kunsten, grafikken, lovene og religionen sidestiller dem med de fremste av antikkens asiatiske nasjoner. Da de ble oppdaget, hadde de utviklet et alfabetlignende skriftspråk, et unikt matematisk system og en arkitektonisk vitenskap som på enkelte måter overgikk det den gamle verden kunne prestere, akkurat som de juridiske kodeksene var fornuftige og basert på rettferdighet.”

Da mørket senket seg over Chichén Itzá, en mayaby i det som nå er den sørøstre delen av Mexico, innfant byens prester seg i tårnet El Caracol, Sneglen. Gjennom vinduene speidet de mot nattehimmelen. Ivrig studerte de stjernenes posisjoner og planetenes vandring over den enorme himmelhvelvingen. Minene var alvorlige, for ifølge disse lærde mayaprestene var ikke noe av det de så, tilfeldig. Hvert himmellegeme skulle tolkes som et tegn fra gudene og kunne varsle alt fra gode avlinger til ulykkesdager og jordskjelv.

Indianerne i mayasivilisasjonen, som i to tusen år hersket over det som i dag er Guatemala, Belize og Sør-Mexico, var besatt av astronomi. Sol, måne og stjerner gav for mayaene rammene for alle forhold i livet, og de lærde blant dem gjorde en dyd av å studere, forstå og kartlegge fenomenene på himmelen. For eksempel regnet de med overraskende nøyaktighet ut at månen bruker 29,53021 dager på å gå en gang rundt Jorden. Moderne beregninger fastslår at det tar 29,53059 dager. Med sine kunnskaper utviklet de ikke bare en nøyaktig kalender over året, men de forutsa også solformørkelser helt opptil 30 år inn i framtiden og skapte et vakkert og komplisert skriftspråk. Ikke uten grunn kalte de europeiske erobrerne mayaene for ”Den nye verdens intellektuelle”.

Det enorme riket begynte ganske beskjedent da de første mayaene rundt år 1800 f.Kr. slo seg ned langs det som i dag er vestkysten av Guatemala og den sørlige Stillehavskysten av Mexico. Arkeologer har funnet spor etter de første små spredte bebyggelsene blant annet i form av skåler, krukker og kar i rødt, kremfarget og svart samt bearbeidede skjell og figurer av dyre- og menneskeskikkelser. Rundt år 500 f.Kr. begynte befolkningen imidlertid å vokse raskt, og de små samfunnene ble til de første mayabyene. Byene lå spredt over hele Mellom-Amerika og utviklet seg så fort at de allerede rundt år 250 f.Kr. ble styrt som velorganiserte kongedømmer eller bystater. Alt tyder på at mayaene hadde tett kontakt med naborikene, blant annet med olmekerne, og at den avanserte kulturen de etter hvert utviklet, ble til i samspill med omgivelsene. Mayakulturen var likevel egenartet og veldig avansert.

Planetene var mektige guder

Hvor avansert ble europeerne klar over da de begynte å studere de såkalte mayakodeksene. Skriftene inneholdt grundige og nøyaktige opptegnelser over Solen, Månen og de andre himmellegemenes bevegelser over himmelen. Dessuten var det flere kalendere som gjorde det mulig å følge årets gang og innrette livet etter astronomien.

Mayaene trodde nemlig at himmellegemene var guder som kunne påvirke livets gang på Jorden og advare mot framtidige katastrofer, for eksempel jordskjelv og tørke. Ved å holde nøye oppsikt med himmelen kunne man hindre ulykker eller eventuelt mildne de verste konsekvensene, eksempelvis ved å dra bort fra et område truet av jordskjelv.

Kalenderen bestod av flere kalendersystemer. Den viktigste av dem var den rituelle. Denne kalenderen kalles på mayaspråk Tzolkin – ”dagenes telling”. Tzolkin var bygd over en syklus på nøyaktig 260 dager. Hvorfor mayaene valgte nettopp dette tallet, vet ingen. Noen forskere mener at kalenderen var utregnet astronomisk, eventuelt ut fra det tidsrommet som går mellom at Venus viser seg som henholdsvis morgen- og aftenstjerne. Denne perioden er på rundt regnet 263 dager.

Andre påpeker at 260 dager tilsvarer landbrukets syklus med innhøsting, såing og nye avlinger i høylandet i det som i dag er Guatemala. Andre igjen hevder at tallet er basert på kvinnens graviditetsperiode, som også varer i rundt 260 dager. Mayaene kan ha hatt flere grunner til å velge tallet – vi vet bare ikke hvilke i dag.

Kalender styrte hverdagen

I tillegg til den overordnede inndelingen på 260 dager var Tzolkin-kalenderen også inndelt i perioder på 20 dager. Dette avspeilet mayaenes tallsystem. Hver dag i 20-tallssyklusen hadde et navn, og til hvert navn var det dessuten knyttet et tall som angav datoen. Hvert navn representerte en gud, og gudens egenskaper var avgjørende for hvordan begivenheter tilknyttet denne dagen ville forme seg. Kalenderen fungerte derfor som veiledning, for eksempel når kongen skulle planlegge kriger og felttog. Først så kongen på det tegnet som gav dagens navn. En krokodille, imix, betydde for eksempel at dagens gjøremål og gjerninger ville bli problematiske. Tegnet ble forsterket når det tilknyttede tallet var høyt, så hvis det var snakk om å gå til krig den 13. imix, så ville kongen forsøke å utsette konfrontasjonen til datoen ble gunstigere. Mayaene konsulterte dessuten alltid kalenderen før religiøse fester og ofringer og ved viktige personlige beslutninger som bryllup og begravelser.

Til bruk i jordbruket hadde mayaene dessuten en solkalender som ble kalt Haab. Den fortalte dem når det var tid til å så, høste og gjøre annet arbeid bestemt av solåret. Haab-året hadde, akkurat som det gregorianske kalenderåret 365 dager. Men i stedet for å dele det opp i 12 måneder delte mayaene opp året i 18 perioder som hver var på 20 dager. Da tallene ikke gikk opp, etterlot det hvert år mayaene med en periode på fem dager som de kalte ma kaba kin – de navnløse dagene. Disse dagene, som verken tilhørte det gamle eller det nye året, anså mayaene for å være svært farlige. De mente at porten mellom de levende og de dødes rike stod vidåpen, og at alt kunne skje. Folk slukket ildstedet og holdt seg innendørs i nervøs venting. Først når prestene, som var de eneste som våget seg ut, bekjentgjorde at den farlige tiden var over, dristet mayaene seg ut igjen. I lettelse over å ha overlevd de farlige dagene arrangerte de straks en stor nyttårsfest.

Undergang – og gjenoppstandelse

Mayaene nøyde seg ikke med å regne ut kalendere for måneder og år. De hadde også en lengre tidsregning, der de delte inn tiden i århundrelange sykluser.

De lange utregningene kjenner forskerne fra steler. Den første av dem er datert til 292 f.Kr. og den siste til 909 e.Kr. Perioden dekker mayaenes storhetstid. I disse årene blomstret handel, kultur og vitenskap, og herskerne ville derfor gjerne markere egne bedrifter og skrive seg inn i historien. Til det formålet trengte de en kalender som dekket et lengre tidsrom og dermed strakte seg utover deres egen levetid.