Den 18. mars 1314 sent på ettermiddagen frakter en båt to menn ut på Seinen til den lille øya Île des Juifs. Sola er i ferd med å gå ned over Paris idet mennene blir satt i land. Her kan de se bålet som de om litt skal brennes på. Bålet er ikke stort, som andre henrettelsesbål i middelalderen. Det består bare av noen få vedkubber – og det av en helt spesiell grunn: Mennene skal brennes langsomt, så de får tid til å bekjenne sine synder. Med flammene slikkende oppetter beina skal de innrømme sitt kjetteri, før de møter Gud.

Den ene av mennene er Jacques de Molay, stormester for tempelridderne. Tittelen som stormester gjør på papiret Jacques de Molay til en av Guds viktigste tjenere og anfører for Europas kanskje mest slagkraftige hær.

Men i Frankrike på 1300-tallet er ingen ting som det pleier. De siste sju årene har de Molay tilbrakt i fangekjelleren til den franske kong Filip 4. Under grufull tortur har stormesteren innrømmet at han har stått i spissen for en av de mest avskyelige gjerninger en kristen kan forestille seg: tilbedelse av andre guder og utførelse av djevelske ritualer, der ridderne hans urinerte på Jesu kors og deltok i homoseksuelle orgier. Nå skal Jacques de Molay brennes på bålet for sine misgjerninger. Kildene forteller at de Molay og hans ordensbror, Geoffroy de Charney, ble brent i flere timer før døden omsider inntraff – og tempelriddernes æra tok slutt.

Tempelriddernes tid var kjennetegnet av et ekstraordinært heltemot i kampen for kristendommen, men på begynnelsen av 1300-tallet virket det som alle ordenens fortjenester var glemt.

I stedet snakket alle om djeveldyrkelse. Ridderne var blitt ofre for en konspirasjon der Frankrikes konge og pavestolen nådeløst sørget for å få tempelridderordenen utryddet. Den sakte ilden på bålet pinte livet av Jacques de Molay, og med seg i døden tok han sin viten om tempelriddernes relikvier, deres dype hemmeligheter og ordenens skjulte skatter.

På 1200-tallet hadde ridderne, med de Molay i spissen, verden i sin hule hånd, og nå er alt forbi. Helt siden stormesteren trakk sitt siste sukk har historikerne prøvd å grave frem sannheten om hvordan tempelridderne ble utslettet.

Ni munker ble verdens mektigste

Beretningen om tempelridderne begynner med ni fattige munker som blir vekket av Guds ild og setter seg fore å beskytte de tusener av kristne pilegrimer som valfarter til Jerusalem.

På veien gjennom Midtøsten lurer muslimske overfallsmenn. Fra bevarte dokumenter vet historikerne at en fransk adelsmann ved navn Hugues de Payens i 1119 fikk audiens hos kongen av Jerusalem. Adelsmannen ba om lov til å stifte en orden bestående av ni gudfryktige menn som kunne beskytte kristne på pilegrimsferd. På dette tidspunktet var det alminnelig kjent at reisen gjennom Midtøsten kunne være svært farlig, og de Payens var villig til å bryte med alle prinsipper for å beskytte de kristne pilegrimene i Det hellige land: Munkene skulle bevæpnes med sverd – uhørt i en tid da Guds folk knelte i bønn, mens ridderne kjempet.

Kong Balduin av Jerusalem lot seg begeistre av de Payens’ oppildnede tale og tildelte på stedet de ni mennene hovedkvarter på Tempelhøyden i Jerusalem – et av verdensreligionens helligste steder. Her hadde jødenes legendariske kong Salomo bygd et tempel til paktens ark med de ti bud. Med tiden skulle Tempelhøyden bli opphavet til navnet på Hugues de Payens’ nye orden – tempelridderne.

Rykter fortalte om hemmelige skatter

Ordenens første år er ikke så godt beskrevet, men enkelte kilder forteller at ridderne leide franske murere og steinhoggere, som fikk beskjed om å grave i jorda under Tempelhøyden. Helt fra begynnelsen insisterte ridderne på å holde arbeidet hemmelig, og derfor begynte ryktene fort å gå om den nye, kristne ordenen. Hva gravde brødrene etter? Var de leid av paven? Og hva holdt de på med i det hemmelige hovedkvarteret sitt?

På få år ble krigerordenen omspunnet av myter. Rykter fortalte at gangene under Jerusalem skjulte store skatter, og at ridderne hadde gravd opp kristendommens aller helligste relikvier fra den steinete jorda. I gangene under Jerusalem hadde de ni ridderne angivelig funnet Jesu kors, hans likklede og den hellige gral – ja, kanskje paktens ark også. Middelalderens ryktesmeder smurte tykt på.

Hva tempelridderne gravde etter, er aldri oppklart, men sikkert er det at det finnes et nettverk av tunneler under Tempelhøyden. Det oppdaget den britiske offiseren Charles Warren i 1867, da han som den første ledet arkeologiske utgravninger i Jerusalem. Akkurat som nå var byen på 1800-tallet et politisk og religiøst vepsebol, så Warren og hans soldater fra hærens Royal Engineers hadde vanskeligheter med å få tillatelse til å grave i området. I realiteten ga de muslimske herskerne bare tillatelse til utgravinger i området rundt Tempelhøyden, så Charles Warren lot som han gravde ved foten av Tempelhøyden, mens han i all hemmelighet boret seg vannrett inn i fjellet.

Her støtte Warren på en rekke tunnler og kamre samt det han mente måtte være ruinene etter Herodes’ tempel. Kong Herodes var romernes lydkonge og hadde anlagt tempelet sitt på ruinene av Salomos tempel, som var blitt ødelagt av babylonerne i 586 fvt.

Ut fra byggestilen og steinenes tilstand konkluderte Charles Warren at funnet virkelig var kong Herodes’ tempel og tegnet blant annet en grunnplan over bygningen. Dessuten fant han murer, brønner og akvedukter som stammet fra tiden rundt begynnelsen av vår tidsregning.

Uheldigvis forstyrret Warrens gravearbeid bønnene i al-Aqsa-moskéen på toppen av Tempelhøyden. Gruppen ble angrepet av rasende muslimer, og snart ble Warren tvunget til å innstille utgravingsarbeidet. Siden den gang har arkeologer ønsket å følge opp Warrens arbeid, men religiøse spenninger mellom muslimer og jøder har stort sett umuliggjort ytterligere utgravinger under og på selve Tempelhøyden.

En enkelt setning ble fatal

Ingen vet i dag om tempelridderne virkelig fant noe under bakken i Jerusalem i ordenens første år. Til gjengjeld vet historikerne med sikkerhet at stifteren Hugues de Payens etter få år begynte å legge fundamentet for sin mektige orden.

Riddernes hjelp til pilegrimene i Det hellige land gjorde på kort tid ordenen svært populær i Europa. Historiene om de modige forsvarerne av troen gikk fra munn til munn. Fyrster og adelsmenn sto i kø for å donere til ordenen. Foruten store pengegaver mottok ridderne jordbrukseiendommer – komplett med bønder og faste inntekter.

I 1131 gikk det så langt at Aragóns konge, Alfons, rett og slett testamenterte hele kongeriket sitt til tempelridderne og to andre ordener. Og etter hvert som ordenens ry vokste, strømmet det til unge menn som ville slutte seg til tempelridderne. Hugues de Payens måtte innse at det var nødvendig å få styr på den hurtigvoksende munkeordenen ved hjelp av lover. Sammen med abbed Bernhard av Clairvaux satte han seg ned og begynte å forfatte en ridderkodeks, et sett med leveregler ridderne skulle være bundet av.

I ridderkodeksen fantes det regler for alt fra lengden på skjegget til hva slags mat ridderne skulle få servert til formiddagsmat på fredager. Kodeksen kom med tiden til å inneholde 609 utførlige regler og retningslinjer, og viktigheten av ydmykhet og askese ble understreket igjen og igjen. For eksempel måtte to riddere dele én tallerken ved middagsbordet – en regel som fortsatte å gjelde selv da ordenen var blitt rik og mektig. Selvfølgelig måtte ridderne også leve i sølibat, og det var forbudt for brødrene å friste hverandre ved «å fortelle om tidligere seksuelle bedrifter.»

Historikere er enige om at én enkelt regel i kodeksen skiller seg ut fra alle de andre. Umiddelbart kunne punktet virke ubetydelig, men allerede fra begynnelsen var regel nummer 11 et av de mest sentrale punktene i riddernes lov: Ingen kunne opptas i ordenen uten en periode der «sjelen skal testes for å se om den kommer fra Gud». Og samtidig måtte aspirantene sverge aldri å røpe ordenens hemmeligheter for utenforstående.

For Hugues de Payens har regel nummer 11 garantert vært viktig. Stormesteren hadde muligens utelatt hemmelighetskremmeriet hvis han hadde kunnet forutse at nettopp denne setningen ville føre til brorskapets undergang og en brutal og smertefull død for etterfølgerne hans. Måten å teste sjelen på ville med tiden – viser kildene – bli en brutal og til tider direkte bisarr opplevelse for nyinnvidde. Og de hemmelige opptaksritualene skulle vise seg å være perfekt grobunn for rykter og ideelt skyts i hendene på ordenens fiender, som ikke gikk av veien for konspirasjoner.

Men før ryktene om mørke, dystre ritualer og djevelpakter begynte å spre seg, opplevde ordenen å bli tilbedt som Guds sanne soldater.

Orden fikk pavens beskyttelse

I 1139 dekreterte pave Innocens 2. i et brev at tempelridderne ikke lenger var underlagt lokale lover og forordninger, men bare sto til ansvar overfor selve pavestolen. Med pavens frihetsbrev var tempelridderne nærmest urørlige.

Ordenen opprettet avdelinger og treningsleirer over det meste av Europa – som regel på donerte eiendommer. Især i Frankrike bredte ordenen seg overalt. Med alle eiendommene og formuene ridderne samlet, fant skiftende stormestre det nødvendig å åpne preceptorier – en slags kontorer – over hele Europa. Fra Skottland i nord til Kypros i sør begynte ridderne å bygge opp sin maktbase. Allerede midt på 1100-tallet var europakartet overstrødd med ordenens bygninger og landområder.

I preceptoriene kunne korsfarere på vei mot Det hellige land nå veksle gull til en slags reisesjekker som kunne innløses på ordenens kontorer i Midtøsten. Tempelridderne var med sin makt og ry for hederlighet en garantist for pengene, og historikere har da også kalt ordningen for en tidlig form for bankvirksomhet. Tempelridderne bygde ut bankforretningen ved å låne ut penger til konger og fyrster på hele kontinentet.

De store inntektene gjorde det mulig å ha en styrke på 3000 riddere – et av historiens første eksempler på en stående hær. Normalt ble kriger i middelalderen utkjempet med leiesoldater. Foruten å brødfø ridderne måtte ordenen bekoste hester, forsyninger, oppassere og kontorpersonale. Overleverte regnskaper viser at en stor del av ordenens inntekter gikk med til militære utgifter.

Allianse med muslimene ble farlig

Mens tempelridderne vant innflytelse i Europa, var situasjonen i Det hellige land en helt annen. Der raste kriger mot skiftende muslimske herskere, og jevnlig kalte paver og europeiske konger til korstog. For en orden bestående av noen få tusen mann var hvert eneste liv dyrebart, så i stedet for konflikter forsøkte tempelridderne å inngå et samarbeid med lokale herskere i Midtøsten. Det er i dag ingen tvil om at tempelridderne foretrakk en pragmatisk politikk overfor muslimene. Ordenen hyrte til og med muslimske sekretærer og utvekslet idéer og kunnskap med områdets herskere.

Ved å kombinere europeisk kløkt med muslimsk kunnskap ble tempelridderne datidens teknologiske frontløpere, og ordenen rådet over de beste våpensmeder, lærarbeidere og steinhoggere. Tempelriddernes militærarkitekter og ingeniører sto bak noen av middelalderens beste forsvarsverk. Samtidig bidro oppbyggingen av en flåte til utviklingen av karttegning og navigasjon, og tempelriddernes kapteiner var blant de første europeere som benyttet et kompass.