Hurtigt overblik

Bakgrunn: Traumatiske opplevelser i barndommen har fått John Reginald Christie til å utvikle et sykelig hat mot kvinner.

Forløp: Fra 1943 til 1953 kveler og voldtar Christie en rekke kvinner. En tragisk feil gjør at en uskyldig blir mann hengt for to av drapene Christie har begått.

Konsekvens: Dette justismordet er en medvirkende årsak til at dødsstraff avskaffes i Storbritannia.

Slagene hagler over den vesle gutten. Igjen og igjen hever Ernest Christie hånden og slår, for han er ikke en mann som tar lett på oppdragelsen. På en eller annen måte skal han nok få herdet sin ynkelige pingle av en sønn såpass at han vokser opp til å bli et skikkelig mannfolk.

Men uansett hvor hardt Ernest Christie prøver, vokser aldri sønnen, John Reginald Christie, opp til å bli den tøffingen faren ser for seg.

Jo mer guttens far hundser og slår, desto mer overbeskytter moren ham. Imens behandler guttens tre eldre søstre – han har fire i alt – ham som en levende dukke. De stuller om ham som om han fremdeles var en baby, og tvinger ham til å sove i sengene deres. «Reg», som gutten kalles, vil ikke være med på leken. Han protesterer, men til ingen nytte. Søstrene er i overtall, og foreldrene griper aldri inn. Reg utvikler et intenst hat mot søstrene sine.

Da Reg er åtte år, dør morfaren hans, en mann gutten er redd for. Synet av den avdøde fyller Reg med glede og lettelse – nå behøver han ikke lenger å frykte denne mannen. Fra nå av får døden en fremtredende plass i Regs lek.

Som 15-åring utsettes Reg for en hendelse som skal brenne seg fast i ham. Uten Regs viten har en av kameratene hans avtalt et stevnemøte med to jenter – en til hver – og Reg kommer seg ikke unna. De to parene går hver for seg langs den lokale kyssestien, kjent som Monkey Run. Jenta Reg er sammen med er mer erfaren enn det dåpsattesten skulle tilsi. Hun går rett på sak, trekker ham inn i et buskas, knepper opp buksene hans og stikker hånden innenfor.

Mange 15-årige gutter ville føle seg heldige i den situasjonen, men ikke John Reginald Christie. I stedet for å bli opphisset blir han fullstendig lammet av skrekk. Jenta er ikke vant til en så utakknemlig respons, og føler seg dypt krenket. Hun marsjerer bort i fullt raseri. Dette skal Reg få svi for – hun sladrer!

Ydmykelsen får fatale følger: Den skaper en av de verste seriemorderne i Englands historie.

Regs ydmykelse

Ryktet om Regs fiasko sprer seg som ild i tørt gress. Snart vet alle på Regs skole og alle ungdommene i nabolaget hva som har skjedd. Fra nå av eksisterer ikke lenger personen Reg Christie. Nå fins bare «Reggie-No-Dick». Smågutter roper det redselsfulle økenavnet etter ham i skolegården og på gaten. Men det verste er jentene. Reg kan ikke nærme seg en gruppe jenter uten at de straks begynner å tiske og hviske og fnise høylytt. Han hater dem som pesten. Og de gjør ham redd.

De neste fire årene holder Reg, John Reginald Christie, seg helt unna kvinner. Først som 19-åring får han sin seksuelle debut sammen med en prostituert. Christie opplever prostituerte som mindre skremmende enn andre kvinner, fordi de aldri stiller krav til kundenes prestasjon. Med det i bakhodet er Christie mindre anspent, og dermed klarer han å gjennomføre et samleie. For ham er det en triumf.

Prostitusjonsbesøket blir begynnelsen på en ny og kostbar vane. Christie holder seg unna de vakreste og mest selvsikre kvinnene. Han føler seg tryggere sammen med de litt stakkarslige prostituerte med lav selvfølelse.

I 1920 gifter Christie seg med Ethel Waddington. Hun har et utpreget underdanig vesen og er en kvinne uten ytre skjønnhet. Det første halvåret blir ikke ekteskapet fullbyrdet. Christie er ganske enkelt ikke i stand til å bli seksuelt opphisset sammen med sin kone – bare med de prostituerte, som han fremdeles besøker hyppig. Ethel avfinner seg med situasjonen, og stiller ingen krav. For henne holder det at ektemannen er glad i henne. Og det tror hun at han er.

John Christie har en vanlig lavtlønnsjobb som kontorist, og inntekten hans kan ikke holde tritt med utgiftene. Derfor skaffer han seg ny jobb i postvesenet. Lønnen er riktig nok ikke det spor bedre der, men jobben gir ham muligheten til å stjele pakker fra postordrefirmaene og selge varene på helermarkedet.

Tyverivirksomheten går bra til å begynne med, men så ryker det. Christie blir avslørt, og bare tre måneder etter at han giftet seg med Ethel, dømmes han til fengsel i tre måneder. Dette er den første av en lang rekke dommer.

I 1924 forlater Christie sin kone og deres felles hjem i Sheffield. Han vil til London for å prøve lykken der. Akkurat hva han driver med, har aldri blitt klarlagt. Det som derimot er kjent, er at han i 1929 blir dømt til seks måneders hardt straffarbeid for et brutalt overfall på en prostituert. Hun har gitt ham tak over hodet og forsørget ham en stund, men nå har hun bedt ham pakke sakene sine og flytte. Christie reagerer med å gripe en cricket-kølle og slå henne med full kraft. Kvinnen får en 15 centimeter lang flenge i hodet, men overlever.

Vanekriminell blir politimann

I 1933, mens han soner en dom for biltyveri, skriver Christie til Ethel og ber henne om å gjenoppta samlivet. Ethel har ikke sett sin mann på ni år, men hun sier straks ja. Med det underskriver hun sin egen dødsdom.

Ekteparet bosetter seg i Notting Hill-strøket i London, og i 1938 flytter de inn i en leid leilighet i første etasje i Rillington Place 10. Scenen er klar. Redslene kan begynne.

Men først får Christie en gavepakke i fanget. Da andre verdenskrig bryter ut, søker det engelske politiet etter frivillige reservebetjenter til den såkalte War Reserve Police. Jobben krever plettfri vandel, så det er innlysende at Christie ikke kan komme i betraktning. Dessuten er Christie langt fra noen opplagt kandidat til jobben, hypokondrisk og svakelig anlagt som han er. Men han søker likevel.

Noen uker senere mottar John Christie et brev om at han er tatt opp som betjent på stasjonen i Notting Hill. Christie er jublende glad.

Forklaringen er like enkel som den er idiotisk. Behovet for konstabler er akutt, og politiet har derfor nedprioritert bakgrunnssjekk av kandidatene. Den lemfeldige saksbehandlingen får fatale konsekvenser: Det gir den fremtidige drapsmannen en troverdighet som bidrar til at ofrene hans stoler på ham.

John Reginald Christie er politimann i fire år – og en svært dyktig politimann. Han utviser den største nidkjærhet i arbeidet, og mottar hele to utmerkelser. For Christie er det en vinn-vinn-situasjon. Uniformen beskytter ham mot innkallelse til militærtjeneste, og den gagner økonomien hans kolossalt.

Tidligere har Christie betalt prostituerte i dyre dommer for tjenestene deres – nå kan han få alt gratis. Jentene vet at han kan arrestere dem på stedet og skaffe dem en haug med problemer hvis de ikke oppfyller ønskene hans. Så det gjør de. Det nytter heller ikke å anmelde ham. Hvis det ender med påstand mot påstand, er det alltid politimannen som vil bli trodd, aldri den prostituerte.

Årene i politiet er de lykkeligste i Christies liv. Den vesle, forskremte og utilstrekkelige mannen har plutselig fått det han elsker mer enn noe annet: makt.

Christie får smaken på drap

Ruth Fürst er en vakker 21 år gammel jente fra Østerrike. Hun kom til England for å studere før krigen, og har valgt å bli værende. Hun deltar aktivt for å styrke krigsinnsatsen i sitt nye hjemland, og jobber på en ammunisjonsfabrikk fra morgen til kveld. Lønnen er imidlertid lav, og ettersom hun er helt alene i verden, er det vanskelig å få økonomien til gå i hop. Derfor tjener hun noen ganger litt ekstra som prostituert etter vanlig arbeidstid.

Sommeren 1943 får Ruth en kunde fra helvete, John Reginald Christie. Han foreslår at hun blir med ham hjem til Rillington Place 10. Det går hun med på. Ethel er på besøk hos sin bror i Sheffield, så det er fri bane.

Christie betrakter den unge kvinnen mens hun kler av seg. Hun er et uvanlig valg, fordi hun er så vakker. Hun er akkurat den typen kvinne som alltid har fått ham til å føle seg underlegen og utilstrekkelig. Men i dag er det annerledes. I dag vil han ta hevn. I lommen har han en taustump.

Ruth er totalt uforberedt da Christie plutselig kaster seg over henne, får tauet rundt halsen på henne og strammer til mens han voldtar henne. Hun kjemper voldsomt imot, men til slutt klarer han å kvele henne. I erindringene sine skriver Christie om drapet: «Jeg følte en underlig, fredfylt glede».

I Christies underbevissthet er det ikke en tilfeldig østerriksk jente han har drept. Hun er stedfortreder for hans livs mareritt – jenta fra Monkey Run.

Han begraver liket i bakhagen.

Christie slår til igjen

Noen måneder etter sitt første drap sier Christie opp jobben i politiet, og skylder på helseproblemer. Notting Hill-stasjonen, der han selv jobber, etterforsker Ruth Fürsts forsvinning. Det tar på nervene for Christie hver dag å omgås de som arbeider med å oppklare drapet.

Christie får jobb på en radiofabrikk. Her møter han Muriel Eady, og bestemmer seg for å drepe henne. Muriel har kjæreste og er ikke interessert i Christie. Men hun lider av en ubehagelig halskatarr som gir henne pusteproblemer, og Christie får lokket henne hjem til seg under påskudd av at han har et inhalasjonsapparat hun sikkert kan ha nytte av. Christie har faktisk konstruert et slikt apparat, men med et noe annet formål enn Muriel er klar over. Christie er forskrekket over at det første offeret gjorde så stor motstand, og vil derfor pasifisere Muriel. Det enkle inhalasjonsapparatet består av et syltetøyglass med en lindrende balsam. I lokket på glasset har Christie boret to hull. Han har stukket en gummislange ned i det ene hullet, og forklarer Muriel hvordan hun skal inhalere gjennom slangen.

Det Muriel ikke vet, er at Christie har koplet en annen slange til gasskranen på kjøkkenet. Muriel sitter med ryggen til Christie og inhalerer gjennom gummislangen. Alt han trenger å gjøre er å stikke slange nummer to ned i det andre hullet i glasset og skru opp gassen. Balsamen kamuflerer gasslukten, slik at Muriel intet-anende inhalerer den giftige gassen. Da hun er bevisstløs, voldtar og kveler Christie henne.

Christie opplever den samme avdempede euforien som ved sitt første drap:

«Jeg følte igjen denne stille, fredfylte gleden. Overhodet ingen anger», skriver han senere.