På begynnelsen av 1860-tallet utførte den britiske astronomen Charles Piazzi Smyth et nesten overmenneskelig arbeid.

I den brennende ørkensola i Egypt målte han opp hver eneste flate på den store Kheopspyramiden i Giza nord i Egypt, og med stor iherdighet og matematisk kløkt regnet han ut vinkler og dimensjoner på det enorme bygget med en presisjon ingen hadde klart tidligere.

Etter årevis med oppmålinger studerte Smyth tallmaterialet og trakk en klar konklusjon: Pyramiden var bygd etter en bestemt målestokk, som han ga navnet en pyramidetomme. Han konkluderte med at målet svarte til 1,001 britisk tomme eller cirka 2,5 centimeter. Antallet pyramidetommer langs bunnen av pyramiden var 365 – og Smyth ganget deretter tallet med 100 for å finne pyramidens nøyaktige mål.

Han fant også en matematisk kobling mellom høyden på byggverket og avstanden mellom jorda og sola. De kosmiske sammenhengene tolket Smyth som et tegn på at Gud selv hadde hatt en finger med i spillet da det store bygget ble planlagt og oppført. Pyramidene var bygd av hebreerne, Guds utvalgte folk, konkluderte astronomen med, og pyramidetommen måtte ha oppstått ut fra guddommelig kunnskap som Herren hadde gitt menneskene på den tiden da den bibelske Noah la til land med arken sin etter syndfloden.

Selv om Smyths konklusjon var heller usannsynlig, er den britiske astronomens utrettelige oppmålingsinnsats i dag anerkjent som en av grunnsteinene i arbeidet med å utforske pyramidene. Smyth ble verken den første eller den siste forskeren som har forsøkt å løse gåten bak pyramidene – tvert imot. Forskere og reisende har i århundrer latt seg fascinere av de mer enn 4000 år gamle symmetriske steinmonumentene med de glatte sidene som reiser seg majestetisk over ørkensanden. Og spørsmålene er fortsatt de samme: Hvorfor ser pyramidene ut som de gjør? Hvem har bygd dem? Og hvordan er de skapt?

Mens fortidens forskere famlet i blinde, gjør imidlertid nye verktøy som varmeskannere og partikkeldetektorer det nå mulig for forskerne å trenge inn bak de massive steinfasadene og komme et skritt nærmere sannheten om pyramidene og menneskene som bygde dem.

Smyths tall var for beleilige

Charles Piazzi Smyth hadde knapt rukket å legge frem teoriene sine før de fleste av forskerkollegene hans hånet utregningene som pseudovitenskap og tallmagi av verste skuffe. Smyth hadde, viste det seg, nøye valgt ut de tallene som passet inn i den teorien han allerede hadde tenkt ut. Til astronomens store sorg ble han latterliggjort for åpen scene i de høyeste vitenskapelige sirkler i Skottland, der han gjorde tjeneste som kongelig astronom.

I dag kan det virke merkelig at en høyt anerkjent astronom skulle blande Gud inn i teoriene. Men Smyths teori er faktisk i den forsiktige enden av skalaen når det gjelder fantasifulle antakelser om hvordan pyramidene har oppstått. Gjennom tidene har den avanserte bygningskonstruksjonen fått en lang rekke iakttakere til å tvile på at pyramidene kan være bygd av mennesker. De imponerende monumentene må snarere være oppført av vesener med en kunnskap som ligger utenfor det jordiske.

En av de mest seiglivede teoriene er at pyramidene ble bygd av mennesker som hadde flyktet fra sagnøya Atlantis. Bare de ekstremt avanserte innbyggerne der ville hatt den astronomiske og tekniske kunnskapen som var nødvendig. Ifølge myten, som først ble fortalt av den greske filosofen Platon, gikk Atlantis under og sank i havet for 11 500 år siden. Befolkningen på øya var halvt guder og halvt mennesker, og de hadde kunnskap og intelligens – i motsetning til vanlige mennesker – til å oppføre de imponerende byggverkene.

Andre har i ramme alvor hevdet at pyramidene er bygd av romvesener. Som argument for denne litt bisarre teorien viser de til det tilsynelatende faktum at Kheopspyramidens ene geografiske koordinat er 29,9792458 ° nord – et tall som svarer helt nøyaktig til lysets hastighet målt i sekunder. Ettersom vitenskapen ikke var i stand til å måle lysets hastighet så nøyaktig før i 1950, viser plasseringen av pyramidene på den presise koordinaten at det er utenomjordiske vesener med en teknisk avansert og forbløffende matematisk kunnskap som har bygd pyramidene, hevder de.

Romvesener målte i meter

Selvfølgelig avviser vitenskapen blankt teorien om Atlantis. Heller ikke teorien om koordinatene som avspeiling av lysets hastighet, har rot i virkeligheten. Koordinater kan regnes ut på flere forskjellige måter, og angivelsen er derfor et spørsmål om tolkning. Og det ville vært et utrolig sammentreff hvis romvesenene hadde valgt å bruke nettopp meter, en måleenhet som ellers ikke er brukt i pyramidekonstruksjonene, til å angi lysets hastighet og koordinatene.

Teorien om at en gammel og glemt sivilisasjon har oppført pyramidene, atskillige årtusener før de rent faktisk ble bygd, kan forskerne også ganske lett tilbakevise. Arkeologer har datert pyramidene ut fra inskripsjoner og funn gjort i nærheten, for eksempel på gravsteder nær byggeplassen. Forskerne har blant annet tatt karbon 14-prøver fra likenes klær og trekister samt fra små biter av strå fra matter og lignende. Deretter har de sammenlignet funn av keramikk med gjenstander fra andre utgravninger som allerede er datert, og ut fra dette har de fastlagt tidspunktet for oppføringen av pyramidene. Dateringen viser at de store pyramidene i Giza er bygd i 2600-2500 fvt. – en tid som er godt dokumentert ved hjelp av inskripsjoner og andre kilder.

De merkelige teoriene vitner om at pyramidene fascinerer enormt på tvers av tid og kulturer. For både forskerne og vanlige mennesker begynner nysgjerrigheten ofte med undring over hvordan byggverkene ser ut. Den himmelstrebende og majestetiske formen kaller på ærefrykt og vitner om noe av det ypperste mennesket har skapt. Og selv om den kjente pyramideformen er så ikonisk at den virker gjennomtenkt og med et høyere formål, har den kanskje blitt til ved en tilfeldighet.

I forhistorisk tid – lenge før faraoene levde – lagde de etterlatte etter egyptiske stormenn en høyde over de dødes grav, nærmest som de nordiske gravhaugene som ble lagt fra steinalderen og frem til vikingtiden. Høyden viste at det hvilte en betydningsfull person der, og monumentet ga de nærmeste slektningene mulighet til å bringe ofre i form av mat og drikke. Men i motsetning til vikingene nøyde ikke egypterne seg med å lage gravhauger. Senere begynte de å legge steiner på graven. Steinene dannet en flat plattform som egypterne kalte en mastaba. Fra mastabaen førte en kort sjakt ned til et underjordisk gravkammer. Tradisjonen fortsatte da Egypt ble samlet under én farao for mer enn 5000 år siden, og rundt år 2660 fvt. fikk farao Djoser idéen om å stable flere mastabaer oppå hverandre, slik at de dannet en trinnpyramide.

På den måten kom gravmonumentet hans til å rage hele 60 meter i været. De neste faraoene likte idéen og førte den videre. Med tiden forbedret de utseendet på pyramiden, og rundt 2589 fvt. hadde den fått den formen vi kjenner i dag. Bygningen ble imidlertid dekket med et lag av glatte sandsteiner på alle sider, slik at den skinte hvitt i sollyset – en symbolsk hilsen og hyllest til solguden Ra, en av de viktigste gudene i Egypt.

De aller første pyramidene var ikke akkurat prakteksemplarer. Farao Sneferu (cirka 2613-2589 fvt.), som var den første til å bruke hvit kalkstein, måtte tåle ydmykelsen ved å se pyramiden falle fra hverandre da det ytre laget plutselig gled ned fra sidene. Faraoens andre forsøk var en bøyd pyramideform – en uelegant, klumpete bygning med en underlig knekk nær toppen. Først på tredje forsøk lyktes det faraoen og byggmesteren å oppnå det helt riktige utseendet og den nødvendige stabiliteten i bygget.

Pyramiden tålte jordskjelv

Arkeologiske studier viser at byggmestrene senere lærte seg å mestre kunsten til fulle. Sidene på den store Kheopspyramiden i Giza måler 230 meter, og høydeforskjellen mellom hjørnene er mindre enn 2,5 centimeter. Den jevne høydeøkningen forklarer hvordan konstruksjonen, som i prinsippet bare består av en enorm haug med stein, har kunnet stå imot jordskjelv og rystelser i 4000 år.

Forskere antar at egypterne klarte å oppnå det imponerende resultatet ved hjelp av et hjemmelagd vater. Bygningsarbeiderne gravde ganske enkelt en renne rundt det stedet der fundamentet skulle stå. Tyngdekraften sørget for å fordele vannet jevnt, og arbeiderne kunne deretter bare se på vannspeilet og grave jorda rundt i lik høyde for å få pyramiden til å stå helt rett. Et godt fundament var avgjørende, men forklarer ikke hvordan egypterne kunne hogge ut og stable hundretusenvis av steinblokker i høyden og bygge en pyramide. Hvordan det var mulig, gir den greske filosofen, historikeren og forfatteren Herodot innblikk i. Reiseberetningene hans fra Egypt fra rundt år 450 fvt. er den første historiske skildringen av pyramidene.

Bygningene var da rundt 2000 år gamle, og historikeren skaffet seg informasjon både gjennom observasjoner og samtaler med folk som bodde rundt pyramidene, og som gjennom generasjoner hadde fortalt hverandre historier om hvordan de enorme monumentene ble til.

Steinene ble hentet fra fjellene

Ifølge Herodot fortalte folk at steinene til pyramidene ble hentet i fjell som lå langt unna og ble fraktet til byggeplassen med båt på Nilen. Forskere har senere funnet ut at egypterne hentet steinene forskjellige steder i landet. De fleste av de store blokkene som utgjorde pyramiden, var kalkstein. Noen av steinene ble hogd ut rett fra fjellene i Giza. Platået består av én stor klippe av sandstein, en bergart som har vist seg å være ganske lett å bearbeide. De fine, hvite sandsteinsblokkene som skulle brukes som et ytre lag på pyramiden, ble hentet fra steinbruddet i Turah på den andre siden av Nilen.

Arbeiderne hadde harde dager. Kheopspyramiden, den største av de tre store pyramidene i Giza, var hele 146 meter høy og besto av 2,3 millioner stein, og hver av dem veide rundt 2,5 tonn. Med en byggetid på 20 år måtte arbeiderne trekke hele 20 blokker på plass i timen. Og arbeidet foregikk uten det verktøyet og de hjelpemidlene vi kjenner i dag. Oldtidens egyptere kjente for eksempel ikke til jern, men på grunn av senere funn i gravkamre vet vi at bygningsarbeiderne brukte kobber og flint for å frigjøre steinblokkene. For å få dem løs lagde de først en renne rundt steinen, og deretter hogde de løs steinen med kobbermeisler og steinhakker før de vippet den opp med løftestenger av tre – et arbeid som må ha vært ekstremt hardt og svært tidkrevende.

Store uregelmessigheter på steinene ble fjernet med en spesiell sag som var lagd av kobber og ikke hadde tenner, ifølge funn som er gjort. I stedet la arbeiderne litt sand i en rille i den steinbiten som skulle skjæres vekk. Når sagen beveget seg frem og tilbake, ville sanden – som besto av små, harde steinbiter – skure seg inn i steinen og kutte bort den overflødige delen.