Fem tyske forskere beveget seg sakte opp langs en bratt og kronglete sti på vei mot et høytliggende fjellpass 22. desember 1938. Bak tyskerne fulgte en hale av tjenere og bærere, samt en lang karavane av jakokser og ponnier lesset ned med ekspedisjonsutstyr. Foran dem lå grenseovergangen til det hemmelighetsfulle Tibet – et område forskerne hadde ventet på å få reise inn i, i nesten et halvt år.

Tyskerne var offiserer i nazistenes fryktede elitekorps SS, men kledd i anorakker og med langt skjegg lignet ikke mennene hjemlandets glattbarberte SS-offiserer i svarte uniformer. De høyt kvalifiserte vitenskapsmennene var imidlertid heller ikke på noe vanlig SS-oppdrag – mennene skulle løse et mysterium for korpsets sjef, Heinrich Himmler.

Forskere skulle bevise arisk avstamning

Ekspedisjonen ble ledet av zoolog og untersturmführer i SS Ernst Schäfer. Han hadde, med Heinrich Himmlers velsignelse, forlatt Tyskland med kurs mot Tibet våren 1938. SS-sjefens store interesse for den lille gruppen på fem som nå kjempet seg over fjellene, skyldtes at han og mange andre nazister var besatt av tanken på å finne den ariske rasens opprinnelsessted. Derfor hadde Himmler i 1935 opprettet en egen forskningsenhet – Ahnenerbe – som primært forsket på den ariske rases opprinnelse og historie.

Alle Ahnenerbes forskere var medlemmer av SS og fikk automatisk en offisergrad i korpset som i 1938 talte opp mot en halv million spesielt utvalgte og raserene menn. Ingen i SS hadde den minste dråpe av jødisk eller andre ”underlegne” rasers blod i årene.

Himmlers håp var at forskerne i Tibet kunne bevise at den ariske rasen opprinnelig stammet fra Himalayas ufremkommelige fjell. Ifølge teoriene hadde arierne derfra senere vandret mot vest og inn i Europa.

Før utvandringen hadde arierne ifølge myten blitt oppdratt av overlevende fra det sunkne øyriket Atlantis. De såkalte atlantidene var overlegne andre folkeslag og skulle ha funnet opp både elektrisitet og flymaskiner før Atlantis ble oversvømt. Atlantidenes prester som slo seg ned i Himalaya, gav deretter sin lærdom og kunnskap videre til arierne.

Ariere var egypternes forfedre

Flere tyske intellektuelle hadde allerede på slutten av 1800-tallet snakket om den tyske rases overlegenhet og viktigheten av å finne ut av hvor det tyske folket – arierne – opprinnelig kom fra. Den mest populære teorien gikk ut på at folket stammet fra et sted i Asia, enten det nordlige India eller Tibet, for derfra å ha vandret mot vest og erobret verden. Arierne hadde ifølge teoriene grunnlagt kolonier i Egypt og lagt grunnsteinen til faraoenes rike. Fra Nord-Afrika skulle folket ha vandret hele veien til Skandinavia, men hadde primært bosatt seg i Tyskland. Arierne skulle dermed ha vært forfedrene til inderne, perserne, egypterne, grekerne, italienerne, slaverne, skandinavene, angelsakserne –men altså i særlig grad tyskerne. Charles Darwins tanker om at menneskehetens vugge sannsynligvis lå i Afrika, klarte ikke tyske forskere å ta på alvor.

Ingen vitenskapsmenn hadde imidlertid klart å bevise teoriene før nazistene tok makten i Tyskland i 1933 – for øvrig godt hjulpet på vei av titusenvis av tyske intellektuelle. Men etter at Hitler ble kansler, var lykken også gjort for de mange forskerne som hadde vidtfavnende teorier om ariernes opprinnelse. Store deler av det nye regimet interesserte seg voldsomt for ethvert prosjekt som kunne bevise at arierne hadde en storslått fortid. Nazistene var dessuten utrolig opptatt av enhver indikasjon på at geografiske områder en gang i fortiden hadde vært bebodd av ariere. Bevisene ville nemlig legitimere ønsket om Lebensraum – tyskernes ekspansjon mot Øst-Europa og Sovjetunionen.

Mye var derfor avhengig av de resultatene ekspedisjonen til Himalaya fremskaffet.

Britene la hindringer i veien

Foruten Ernst Schäfer bestod den lille nazistiske Tibet-forskergruppen av antropologen Bruno Beger, insektforskeren og fotografen Ernst Krause, geofysikeren Karl Wienert samt ekspedisjonens tekniker Edmund Geer. Alle hadde vært SS-offiserer helt fra midten av 1930-tallet, unntatt Ernst Krause. Men like før avreisen fikk også han smykke seg med offiserstittelen.

Ekspedisjonen, som hadde fått mesteparten av reisemidlene gjennom bidrag fra det tyske næringslivet, hadde imidlertid raskt kommet ut for problemer etter avreisen fra Tyskland i april 1938. Det var nemlig bare mulig å komme seg inn i Tibet via India, som på dette tidspunktet ble kontrollert av det britiske kolonistyret. Men britene var ikke umiddelbart innstilt på å gi en gruppe SS-offiserer adgang til Tibet.

Siden midten av 1800-tallet hadde landet vært fullstendig avstengt for utlendinger fordi både tibetanerne og deres store nabo, Kina, fryktet imperialistiske angrep. Bekymringen var ikke ubegrunnet. I 1904 angrep britene området og fikk gjennom handelsavtaler innflytelse på landet, selv om Tibet fremdeles var formelt uavhengig. På 1930-tallet ble landet mer åpent, men landets grenser ble fortsatt strengt bevoktet av den tibetanske regjeringen og ikke minst av de britiske koloniherrene i India. Britene endte med noe motvillig å slippe tyskerne inn i det lille kongeriket Sikkim rett sør for grensen til Tibet. Tillatelsen kom etter press fra Heinrich Himmler, som utnyttet britenes håp om å unngå en europeisk storkrig. Og SS-sjefen var foreløpig fornøyd.

Fiasko var utenkelig

”Min kjære Schäfer, jeg er glad for at ekspedisjonen har kommet så godt i gang, og at det er slik en disiplinert gruppe tuftet på og holdt sammen av kameratskap … Jeg tenker svært ofte på dere. Heil Hitler!”, skrev Himmler til Schäfer da forskergruppen omsider nådde Sikkim, to måneder etter avreisen fra Tyskland.

De britiske myndighetene hadde gitt ordre om at ekspedisjonen under ingen omstendigheter måtte krysse grensen til Tibet. Men 28 år gamle Ernst Schäfer hadde ikke tenkt til å nøye seg med å utforske Sikkim, selv om Tibet umiddelbart syntes å være et uoppnåelig mål.

Bare 20 år gammel hadde Schäfer blitt berømt i Tyskland for sine oppdagelsesreiser i Kina og han visste at han var nødt til å ta med seg resultater hjem til fedrelandet. Fiasko var ikke en mulighet. Antropologen Bruno Beger brukte ventetiden til å foreta forskjellige ansiktsmålinger og lage ansiktsmasker av de lokale innbyggerne til senere antropologiske studier. Tilbake i Tyskland ville Beger på bakgrunn av feltstudiene være i stand til å klassifisere hodeformen mer nøyaktig i forhold til andre raser. Ansiktsmaskene var laget av gips som ble påført i et tykt lag på ansiktet. To strårør sørget for at ”offeret” kunne puste mens gipsen tørket.

Schäfer fikk invitasjon

Mens antropologen jobbet, skrev Ernst Schäfer lengselsfullt i dagboken sin:

”Vi er i utkanten av Tibet. Det er våre aller sterkeste lengslers rike. Der oppe – ikke langt unna i det hele tatt – ligger grensepasset.”

Men de strandede ekspedisjonsdeltakerne fikk plutselig hjelp fra uventet hold. En utsending fra en av Tibets mest innflytelsesrike menn, Tering Raja, kom en dag innom tyskernes lille leir, og ekspedisjonslederen var ikke sen om å utnytte sjansen. Schäfer overbeviste utsendingen om at Tering Raja burde invitere tyskerne til godset sitt i det sørlige Tibet. Like etter ble Schäfer og fotografen Krause invitert, og iført tropehjelm med SS-runer reiste tyskerne over grensen. Møtet var en suksess og Tering Raja lovet å forsøke å få Tibets regent til å inviterte forskerne til landets hellige by, Lhasa. Schäfer og Krause dro tilbake til leiren der tyskerne forventet å få en offisiell invitasjon når som helst.

I flere måneder gikk tyskerne uten å høre noe nytt fra Tibet, men en dag i desember mottok Schäfer endelig et brev fra regenten i Lhasa. Ekspedisjonen var velkommen i Tibets hellige by, men under forutsetning av at forskerne ikke gjorde skade på innbyggerne og kun ble i 14 dager. Tyskerne hadde endelig fått tillatelse til å reise inn i landet.

Herrerasen fascinerte regenten

Schäfer og hans menn kastet ikke bort tiden, og få dager senere var ekspedisjonen på vei over fjellpasset til det hemmelighetsfulle Tibet. Nå kunne kanskje gåten om den ariske rasens opprinnelse endelig løses. Problemet var bare at tyskerne ifølge brevet kun måtte oppholde seg i Tibet som turister og ikke som vitenskapsfolk. Forbudet ville altså hindre tyskerne i å utføre ekspedisjonens hovedoppgave: vitenskapelige undersøkelser av lokalbefolkningen. Gruppen møtte også andre vanskeligheter. Tyskerne hadde håpet å få tillatelse til å besøke landets regent som satt på tronen mens tibetanerne ventet på landets 14. lama, men da tyskerne ankom Lhasa i januar 1939, hadde regenten plutselig ikke tid til å møte den tyske ekspedisjonen. Dessuten hadde britene i byen på forhånd sørget for at tyskerne ikke fikk noen storslått og varm velkomst.

Schäfer ble imidlertid ikke satt ut av motgangen. Han utnyttet at heller ikke britene var voldsomt populære blant tibetanerne. Tyskerne klarte å bli så gode venner med deler av den tibetanske adelen at også regenten til slutt gav seg og inviterte forskerne.

Møtet i palasset ble ekspedisjonens høydepunkt. Regenten – en ung mann med et skrøpelig utseende – ble svært fascinert av de fem representantene for det tyske folk. Særlig Beger ble gjenstand for stor interesse, men også Schäfer fascinerte den unge mannen. Tibetaneren ble blant annet fotografert mens han strøk tyskerens mørke skjegg.

Ekspedisjonens besøk i Lhasa ble en triumf, og det tidsbegrensede oppholdet på 14 dager ble i stedet til måneder i selskap med byens mest innflytelsesrike innbyggere.

Forskerne fikk en rekke verdifulle gaver og tok opp store mengder uvurderlig film, men det ble umulig for vitenskapsmennene å foreta hodemålinger og lage ansiktsmasker til den antropologiske rasebestemmelsen i Lhasa. Feltarbeidet måtte vente til ekspedisjonen var ute av byen.

Selv om besøket i Lhasa ble en suksess holdt det likevel på å gå galt for Schäfer da et tibetansk orakel en dag skulle gi sin årlige profeti. Orakelet kom gående langs gaten i Lhasa i transe, fulgt av tusenvis av munker. Schäfer og kameramannen Krause bestemte seg for å følge etter og filme sceneriet. Men plutselig snudde munkene seg mot tyskerne i sinne. Tibetanere ropte og skrek og begynte å kaste stein mot forskerne og livvaktene deres. Schäfer og Krause unnslapp folkemengden med nød og neppe, etter et voldsomt slagsmål med de sinte munkene.

Krigen i europa nærmet seg

I løpet av oppholdet fikk Krause tatt opp en mengde film av både byen og de religiøse festivalene som ekspedisjonen hadde vært med på. Bruno Beger fikk også tak i en kopi av en av Tibets viktigste religiøse tekster, Kanjur, som fylte 108 bind.

Men det begynte å bli knapt med tid for tyskerne. I Europa hadde Hitler vendt blikket mot Polen, og alle visste at krigen var rett rundt hjørnet. SS-ekspedisjonen måtte raskt ut av Tibet for å unngå at britene arresterte forskerne og lot dem sitte i indisk fengsel resten av krigen.

20. mars 1939 forlot ekspedisjonen derfor Lhasa, etter nesten tre måneders opphold i byen. Forskerne reiste imidlertid ikke rett ut av Tibet, men gjorde noen avstikkere på vei ut av landet.

Beger tok ansiktsmålinger

Under reisen ut av Tibet fikk Beger tatt flere hundre ansiktsmålinger og ansiktsmasker av lokale tibetanere. Etter feltarbeidet i Tibet forlot forskerne endelig landet og reiste til Europa via den indiske byen Calcutta.

4. august ankom ekspedisjonsdeltakerne Sør-Tyskland og ble ønsket velkommen av Heinrich Himmler. Gruppen fortsatte videre til Berlin der det ble arrangert en kjempestor mottakelse for forskerne. Ekspedisjonen vendte hjem til fedrelandet i siste øyeblikk, for bare en liten måned etter forskernes ankomst til Tyskland innledet Hitler 2. verdenskrig med invasjonen av Polen. Utbyttet av Tibetreisen var enormt. Ekspedisjonen tok med seg i alt 18 000 meter film og 40 000 bilder. Bruno Beger hadde samlet inn 2000 etnografiske gjenstander som skulle dokumentere tibetanernes kultur og han kunne også vise fram 376 ulike målinger av tibetanske hoder, samt diverse ansiktsmasker og avtrykk av ører, hender og fingre.

Himmler var svært fornøyd med ekspedisjonens umiddelbare resultater og Ernst Schäfer mottok en SS-dødninghodering og elitekorpsets æressverd for arbeidet. Men selv om Himmler var fornøyd ved ekspedisjonens hejmkomst ble SS-sjefen senere skuffet over teamets forskningsresultater. Til tross for det store feltarbeidet og mengden materiale klarte nemlig aldri Schäfer og hans kolleger å bevise teorien om at den ariske rasen opprinnelig kom fra Tibet eller India.

Alt dataene til syvende og sist beviste var at Tibets befolkning – akkurat som stort sett alle andre befolkninger – hadde vært i kontakt med mange andre folkeslag gjennom årtusenene og derfor bestod av vidt forskellige mennesketyper.

Mulig forklaring på mysteriet

I nazistenes øyne rettferdiggjorde teorien om at arierne stammet fra Himalaya og senere beveget seg vestover, Hitlers ønske om Lebensraum i Øst-Europa og planer om å invadere Sovjetunionen.