Dagen 22. september 1941 ville aldri ta slutt. Slik føltes det i hvert fall for Erich Hager. Som soldat i det tyske 17. stridsvognkompani deltok han i Vernemaktens storstilte marsj mot Kiev i sovjetrepublikken Ukraina. Tyskerne var på vei framover, men sovjetiske stridsvogner angrep tyskernes leir. Tyskerne kjempet tilbake, men tapene var store. Kameratene til Hager falt om, blødende og døende. Hager visste at han ikke kunne forvente seg noe hjelp.

De tyske forsvarslinjene var tynne – altfor tynne – og fiendens stridsvogner slapp gjennom. Som et ildsprutende monster av jern og stål kom et 52 tonn tungt kjøretøy dundrende rett imot Hager. Han så seg rundt, og så løp han. Svetten haglet fra kroppen og ansiktet, og gispende fortsatte han helt til han kom til en landsby. Der traff han igjen åtte kamerater. Alle var uskadde, men fullstendig utslitte.

Hagers opplevelse var ikke uvanlig for soldatene i slaget om Kiev. Byen hadde en strategisk plassering, som ville gi tyskerne tilgang til både store kullforekomster og rike oljefelt i Kaukasus. Men erobringen ble langt fra lett. Ikke bare var motstanden fra sovjetsoldatene hardere enn tyskerne hadde forventet, det flate, trøstesløse slettelandet og det lunefulle klimaet ble en fiende i seg selv. Veien til Kiev var lang og fylt med farer. Byen ble Hitlers og generalenes første alvorlige utfordring på Østfronten.

Tre måneder tidligere hadde operasjonen på Østfronten virket enkel og grei. Etter å ha underlagt seg det meste av Vest-Europa med blitskrig, kastet Hitler seg over Sovjetunionen. Stalins store rike hadde olje, korn og andre nødvendigheter som den tyske industrien og befolkningen hadde bruk for. Det viktigste av alt var at landet hadde vidstrakte, ubebodde områder og var et ideelt sted for tyske borgere å bosette seg i den nye nazistiske verdensordenen som Hitler ønsket etter krigen.

22. juni 1941 invaderte Vernemakten fra Polen, Finland og Romania med ikke færre enn 3,7 millioner soldater over en front på 2900 kilometer. Tyskerne hadde ikke tatt med seg vinterutrustningen, for Hitler mente at krigen ville bli kortvarig. Ikke bare regnet han sovjetiske soldater som rasemessig underlegne i forhold til tyskerne, han var også sikker på at det kommunistiske systemet var ustabilt.

”Vi trenger bare å sparke inn døra, så bryter hele den råtne strukturen sammen av seg selv”, slo Føreren hovent fast.

Store avstander var utmattende

Ved starten av invasjonen tydet alt på at Hitler skulle få rett. I løpet av bare én uke trengte tyske tropper mer enn 320 kilometer inn i landet. De tyske styrkene hadde samtidig ødelagt nesten 4000 fly, samt drept, såret eller tatt 600 000 sovjetsoldater til fange. Invasjonsstyrkene var delt inn i tre hærgrupper, nord, midt og sør, med det umiddelbare målet å innta henholdsvis Leningrad, Moskva og Kiev.

Mens Hærgruppene nord og midt avanserte raskt, møtte Hærgruppe sør, under generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt, snart problemer på veien mot Kiev.

”Hæren har bare vunnet litt nytt terreng. Det er store tap på begge sider. Russerne forsvarer seg veldig godt”, noterte major Karl Thilo, offiser i Hærens overkommando med ansvaret for Hærgruppe sør, allerede 26. juni.

Landskapet var i seg selv en hindring. For å komme til Kiev måtte soldatene kjøre eller marsjere over de enorme slettene i det vestlige Ukraina i dagevis.

”Fra førersetet i lastebilen kikket jeg ut over det rolige landskapet, mens jeg desperat forsøkte å bekjempe en irrasjonell angst. Jeg kjente nesten ikke igjen meg selv. Stilt overfor dette vidstrakte landskapet ble jeg grepet av depresjon, en følelse av fortvilelse og frykt, frykten for å ha gått i en felle”, fortalte soldaten Erich Kern.

Været, som enten var tørt og støvete eller regnfylt og gjørmete, bidro til vanskelighetene.

”Veien, hvis denne stien kan beskrives som en vei, er dekket av et tykt lag støv som ved hvert vindpust virvler opp i store røde skyer. De stedene der bekker krysser stien, og den leirete jorda ikke klarer å suge opp vannet, tar tykk gjørme tak i lastebilhjulene og stridsvognenes larveføtter og får kjøretøyene til å synke dypt”, skrev Curzio Malaparte, en italiensk journalist, som ledsaget Hærgruppe sør.

Stalinlinjen sperret veien

Landskapet og gjørmen var ikke de eneste utfordringene. På ruten østover ble tyske patruljer plutselig og uten forvarsel angrepet fra tilsynelatende uskyldig utseende gårder langs veien. De første kolonnene som ble beskutt, trodde at ilden ble avfyrt fra baktroppen av Røde armé som flyktet fra de framrykkende tyskerne.

Snart gikk det imidlertid opp for de tyske soldatene at de ikke hadde møtt fiender på flukt. Tvert imot hadde tyskerne truffet på Stalinlinjen, Sovjetunionens forsvarsverk i vest.

Anlegget var bygd på 1920-tallet som forsvar mot angrep fra det kapitalistiske Vesten og strakte seg hele veien langs den vestlige grensen til USSR. Forsvarslinjen bestod av en rekke bunkere og skyttergravslignende betonggrøfter, der soldater kunne gjemme seg mens de beskjøt invaderende styrker. Etter Vernemaktens invasjon i juni 1941 ble linjen reparert og utrustet med nye våpen. Angrepene fra Stalinlinjen forsinket framrykkingen, og Kievs nærforsvar viste seg å være minst like effektivt. Kommissæren Nikita Khrusjtsjov, bindeleddet mellom Stalin og militæret i Ukraina, hadde nemlig tvangsutskrevet 160 000 sivile.

Resultatet var en imponerende 28 kilometer lang forsvarssone av antistridsvogngroper, samt 750 helt nye bunkere av betong eller trestammer forsterket med rekker av piggtråd. Sammen med sovjet-styrkene utgjorde de sivile forsvarsverkene en tilsynelatende ugjennomtrengelig mur rundt Kiev. I fire dager forsøkte tyske styrker forgjeves å krysse elven Dnepr. Da de 8. august trakk seg tilbake, ble Hitler bekymret. Hærgruppe sør var tydeligvis i vanskeligheter, og noe måtte gjøres.

Hitler ville ha olje

I løpet av juli hadde Hærgruppe midt rykket så raskt fram at et område som fortsatt var under sovjetisk kontroll, lå som en lomme på det stedet der Hærgruppe midt og sør møttes. Lommen omfattet Kiev, og nesten hele den sovjetiske sørvestlige fronten – ledet av feltmarskalk Semjon Budjonnyj – befant seg inne i dette området.

Konsentrasjonen av sovjetiske soldater truet tyskernes framrykking, men gav også en mulighet. Hvis Vernemaktens styrker klarte å omringe soldatene i lommen og ta alle til fange, ville ikke seieren bare være en militær triumf, men også styrke mennenes moral.

Omringingen krevde imidlertid forsterkninger, og i erkjennelse av at hærgruppene ikke kunne være to steder på én gang, stanset Hitler frammarsjen til Hærgruppe midt mot Moskva. Erobringen av Kiev var nå førsteprioritet, slo han fast i et notat 12. august.

Hærledelsen protesterte. Moskva var ikke bare hovedstaden i Sovjetunionen og derfor i seg selv et viktig mål. Området var også sentrum for landets mest omfattende og avanserte industrianlegg – fasiliteter som kunne komme tyskerne til gode i den framtidige krigføringen. Hitler trumfet imidlertid gjennom viljen sin. Erobringen av Kiev ville gi tilgang til Don-regionens kullreserver og den rike forekomsten av olje i Kaukasus. Rikelig tilførsel av råstoff var en forutsetning for å kunne fortsette motoriserte lynangrep, som hittil hadde sørget for så mange seiere for Naziriket. Omringingen og tilintetgjørelsen av Røde armés sørvestlige front ville også være en sjanse til å kunne rette opp Hærgruppe sørs fiaskoer fram til nå. Hitler slo fast at angrepet var ”en uventet mulighet og en pause fra de tidligere feilslåtte forsøkene på å legge feller for den sovjetiske hæren”.

Nå skulle den hardt prøvede Hærgruppe sør endelig bryte gjennom.

Sa opp feltmarskalk

Hitlers plan var ganske enkel: Stridsvogngruppe 2, under general Heinz Guderian og 2. armé fra Hærgruppe midt ble sendt mot lommen ved Kiev for å omringe styrkene til Budjonnyj sammen med Hærgruppe sørs 1. stridsvogngruppe, under feltmarskalk Paul Ludwig Ewald von Kleist. Guderian skulle angripe fra nord, mens von Kleist rykket fram fra sør. Når de to styrkene møttes i en knipetangsmanøver, ville lommen bli lukket, og tyskerne kunne ta fiendens soldater til fange.

Morgenen 22. august fikk Guderian ordren: ”Målet er å ødelegge så mye som mulig av den russiske 5. armé og deretter åpne overgangen over Dnepr for Hærgruppe sør så raskt som mulig.” Guderian og den høyre flanken skulle straks begynne framrykkingen rettet mot byen Tsjernihiv, som ligger 143 kilometer nord for Kiev.

Russernes feltmarskalk Budjonnyj var smertelig klar over situasjonens alvor. Han visste imidlertid også at Stalin var kjent for å henrette alle generaler som uten sovjetlederens samtykke tillot seg noe som i det hele tatt lignet på en tilbaketrekning. Budjonnyj søkte derfor råd hos Khrusjtsjov. Kommissæren hadde selv skutt soldater som falt tilbake under massive tyske angrep, men han innrømmet at situasjonen nå var alvorlig. Sammen utviklet Budjonnyj og Khrusjtsjov en plan som kunne forsinke tyskernes framrykking fra nord og redde Røde armés styrker i Kiev fra å bli sperret inne.

”Vi ville sende ut tropper og artilleri slik at vi kunne dekke flanken mellom Kiev og Krementsjuk. På den måten kunne vi blokkere fiendens vei mot nord og hindre at ringen ble lukket. Men hvem kunne vi sende? Svaret ble troppene i Kiev – som for øyeblikket ikke ble benyttet”, fortalte senere Khrusjtsjov i sine erindringer om meldingen til Stalin.

Forslaget ble sendt til Moskva, men svaret fra Stalin uteble.

I stedet landet et fly med marskalk Semjon Timosjenko om bord i Kiev 13. september. Med seg hadde Timosjenko en ordre fra Stalin om at feltmarskalk Budjonnyj skulle overgi kommandoen over Røde armés sørvestlige front til ham.

Regn forsinket framrykkingen

Samtidig rykket Vernemaktens tropper ubønnhørlig framover. 9. september falt byen Tsjernihiv, og dagen etter tok Guderian Romny. Erobringen var viktig for Vernemakten, da byen var samlingspunktet for Røde armé og hadde store depoter av mat og ammunisjon, samt et 80 kubikkmeter stort lager med verdifullt drivstoff. At byen ble inntatt med et klassisk nazistisk lynangrep, hørte også med til triumfen. I øsende regn brølte Guderians stridsvogner rett gjennom de befestede linjene nord for byen og rullet inn i gatene.

Mens Guderian inntok Romny, hadde von Kleist til oppgave å slå til mot Lubny, som lå rett sør for Romny. Deretter skulle styrkene møtes ved byen Lokhvytsia, som lå midt mellom Romny og Lubny, for å lukke lommen rundt russerne. Marsjen videre derfra ble imidlertid litt av en prøvelse. Høstens ”rasputitsa”, sesongen der heftige regnskyll forvandlet Ukrainas tørre støvveier til dype gjørmehull, hadde begynt.