Krigen er tapt!” Richard Sorge stod i en telefonboks i lobbyen på det fasjonable Imperial Hotel i Tokyo i Japan og skrek av sine lungers fulle kraft. På den andre enden av linjen var Tysklands ambassadør, Eugen Ott, taus av forbløffelse. Sorge la på og sjanglet seg tilbake til baren. Det var 22. juni 1941 og kvelden var fortsatt ung, men han var allerede døddrukken. Få timer tidligere hadde Sorge, som var hemmelig agent for Sovjetunionen, fått bekreftet at angrepet som han lenge hadde visst ville skje, nå hadde blitt til virkelighet. Den tyske vernemakten hadde trengt inn over grensen i Sovjetunionen og slaktet Røde armés styrker. Som dreven spion visste Sorge at han burde holde masken, men denne kvelden sprakk han. Med ansiktet forvrengt av sorg og sinne raste han mot selveste Hitler. ”En fandens kriminell. En morder! Først skriver han under en vennskapspakt med Stalin og så dolker han ham i ryggen. Men Stalin skal nok vise den drittsekken. Bare vent og se!” ropte han ut i lokalet, mens barens øvrige gjester diskré stirret ned i glassene sine.

Richard Sorges uheldige opptreden ble bemerket med irritasjon i den tyske ambassaden, men rokket ikke nevneverdig ved tilliten som ambassadøren og de andre lederne i det tyske eksilsamfunnet i Tokyo hadde til mesterspionen. Riktignok hadde Sorge gått over grensen, men ufin oppførsel var ikke uvanlig for ham. Tvert imot. Sorges direkte og tydelige skepsis overfor nazistyret gav ham stor troverdighet. Ingen kunne forestille seg at en hissigpropp som Sorge kunne være spion. Dekket fungerte perfekt og var med på å sikre Sorge et etterretningskupp som ville endre krigens gang.

Sorge var den perfekte spion

Sorge hadde gode forutsetninger for å bli spion. Han hadde tysk far og russisk mor og var født i en landsby i nærheten av Baku i Aserbajdsjan. Da Sorge var to og et halvt år gammel, flyttet familien til Berlin og Sorge vokste opp med tilknytning til begge kulturene. ”En sterk bevissthet om at jeg ble født i det sørlige Kaukasus, og at vi flyttet til Berlin da jeg var liten”, skrev han senere. Da 1. verdenskrig brøt ut, meldte Sorge seg til tjeneste i hæren. Under kampene ble han såret tre ganger, siste gang så hardt at granatsplinter boret seg inn i begge beina. Innsatsen gav Sorge en uttalt halting, Jernkorset av 2. grad og en livslang interesse i kommunismen. Sykepleieren som stelte ham, forsynte ham nemlig med bøker av Karl Marx, kommunismens fremste teoretiker. Sorge var dypt berørt av 1. verdenskrigs brutalitet og så krigen som et resultat av kapitalistiske lands egoisme. Kommunismens budskap om brorskap mellom mennesker og nasjoner tiltrakk ham, og han meldte seg derfor snart inn i kommunistpartiet. De tyske myndighetene fryktet en revolusjon som den som få år tidligere hadde forvandlet Russland til en sosialistisk republikk og slo hardt ned på kommunistpartiet. I 1924 følte Sorge jorda brenne under seg. Han bestemte seg for å flytte til Sovjetunionen, landet som han nå betraktet som sitt åndelige og politiske hjem.

Stalin tiltrakk unge

Sorge var langt fra alene. De blodige massedrapene under 1. verdenskrig hadde gjort mange unge i Vesten desillusjonerte og svært kritiske overfor samfunnet. Kommunismen og sovjetrepublikken, som vokste ut av bolsjevikenes revolusjon i 1917, var svaret på de unges lengsler. Begeistringen fikk næring av journalister, forfattere og reisende som vendte hjem fra det store landet i øst med forførende fortellinger om hvordan arbeidere og bønder sammen skapte økonomisk velstand, og kulturlivet boblet av kreativitet og optimisme.

Rundt om i Vest-Europa og i USA vokste kommunistpartiene og noen av de mest oppvakte blant medlemmene ble sendt til Moskva for å delta i kongresser i Komintern, Den kommunistiske internasjonale. Under møtene ble medlemmene, som ofte tilhørte den mest velutdannede delen av befolkningen, oppfordret til å holde øye med forholdene i hjemlandene. Slik kunne medlemmene være med på å sikre freden ved å forhindre at land igjen rustet opp til krig og gikk til angrep på andre. På midten av 1930-tallet var Komintern en paraplyorganisasjon for over 60 kommunistpartier over hele verden. Organisasjonen hadde også en etterretningsavdeling som vokste til det som skulle bli verdens største spionnettverk.

Stalin avlyttet regjeringskolleger

Selv i Stalins innerste krets visste de færreste at sovjetlederen var og lenge hadde vært alvorlig paranoid. Allerede på begynnelsen av 1920-tallet, da Stalin var medlem av Politbyrået og var partiets generalsekretær, fikk han installert en spesiell telefonlinje til kontoret sitt. På linjen kunne han lytte til andre politbyråmedlemmers private samtaler. Da forbindelsen på linjen i motsetning til andre telefonforbindelser i Kreml, ikke gikk gjennom en sentral, men kunne oppnås ved hjelp av en vertushka, en telefon med dreieskive, hadde ikke kollegene noen mistanke og snakket fritt.

Stalin hadde stor nytte av avlyttingen under maktkampene etter revolusjonslederen Lenins sykdom og død i 1924. Ved å avlytte kollegene kunne Stalin manipulere fiender og utnytte venner i et maktspill som sikret ham posten som Lenins etterfølger og Sovjetunionens ubestridte leder.

Etter som tiden gikk ble Stalins mistenksomhet stadig verre. For å gjøre landet økonomisk og militært konkurransedyktig i forhold til vestlige rivaler iverksatte han en kraftig industrialisering. Bønder ble tvunget vekk fra jorden og til å jobbe i stor-og våpenindustrien.

Produksjonstallene skjøt i været, men det ble en høy pris å betale. Historikere anslår at opp mot 10 millioner mennesker mistet livet i hungersnøden som fulgte i kjølvannet av Stalins brutale manøvrer. For å sikre seg mot opprør opprettet Stalin i 1934 NKVD, en sikkerhetstjeneste som skulle holde øye med Stalins fiender i både inn-og utland. Også i Røde armé, Komintern og GRU, den militære sikkerhetstjenesten, styrte NKVD en hær som trolig bestod av over ti tusen agenter.

Sorge ble sendt til japan

Blant agentene var Richard Sorge. Allerede i 1929 ble Sorge sendt ut på sitt første oppdrag som gikk til Kina. I 1933 ble han imidlertid kalt hjem og i stedet sendt til Japan. Landet hadde i årene 1931–1933 erobret Mandsjuria, et område i det nordøstlige Kina. Sovjetunionen fryktet at japanerne derfra ville ekspandere ytterligere mot øst og trengte noen til å holde øye med den militære utviklingen og særlig troppenes bevegelse mot Sovjetunionens grenser. I Japan skulle Sorge jobbe under dekke av å være journalist og for å sikre hans troverdighet reiste han inn i landet fra Tyskland. Før avreisen til Japan hadde Sorge et møte med Dr. Zeller, sjefredaktøren i avisen Frankfurter Zeitung, som sa ja til å trykke Sorges artikler. Zeller var en nær venn av Eugen Ott, Tysklands nye militærattaché i Tokyo. Han ba Sorge om å levere et brev til Ott. I brevet gav Zeller journalisten sin varmeste anbefaling. ”De kan i enhver henseende stole på Sorge”, fastslo Dr. Zeller i brevet til Ott. Ott tok Zeller på ordet og inviterte Sorge med til det japanskokkuperte Mandsjuria. Artikkelen som Sorge skrev i etterkant, førte til stor beundring både i Berlin og hos Ott som snart betraktet ham som sin nærmeste rådgiver.

Sorge hadde også et forhold til Ott privat. Hjemme hos familien Ott kalte datteren i huset, sju år gamle Ulli, Sorge for ”Onkel Richard.” At Sorge innledet et forhold til militærattachéens kone, Helma, ødela ikke vennskapet. Uten bitterhet refererte Ott til Sorge som ”Der Unwiderstehliche” – ”Den uimotståelige” – og fortsatte å vise spionen fortrolighet.

Playboylivsstil dekket over spionasje

Sorges rykte som uimotståelig var ikke ubegrunnet. Agenten, som hadde en kone i Sovjetunionen, gikk fra kvinne til kvinne, og rekken av faste elskerinner inkluderte Helma Otts venninne Anita Mohr, den japanske servitrisen Hanako og den tyske cembalisten og Hitler-kritikeren Eta Harich-Schneider. Sorge tok seg gjerne en fest på både fine hoteller og på eksiltyskernes mer tvilsomme vertshus som Die Fledermaus (Flaggermusen) og Rheingold (Rhingull). Ifølge en amerikansk journalistkollega som ofte holdt ham med selskap, var Sorge ”en playboy og nærmest et ødeland, faktisk det stikk motsatte av en dyktig og farlig spion.”

Den siste delen av påstanden var ikke riktig. Når han ikke drakk og jaktet på kvinner, studerte Sorge den japanske kulturen nøye, særlig landbruket som angivelig var hans spesialfelt som journalist. ”Uten denne kunnskapen, det vil si, uten mine detaljerte studier, ville ingen i ambassaden ha drøftet sine affærer med meg eller rådført seg med meg i fortrolige anliggender”, skrev Sorge senere.

For å understreke det utemmede imaget sitt kom Sorge ofte med nedsettende kommentarer om Hitler og nazistene. Hans dyktighet og rykte for å være useriøs hadde sin effekt, ikke minst på Ott som i 1938 hadde blitt utnevnt til ambassadør. ”Ambassadør Ott og de andre i ambassaden så meg som en av Frankfurter Zeitungs ledende journalister, men også som en eksentriker.”

Sorges kontakter rakk mye lenger enn til Ott. Allerede i 1934 hadde han tatt kontakt med Hotsumi Ozaki, en dyktig journalist og høyt respektert Kina-ekspert. Sorge møtte Ozaki for første gang da de begge var utstasjonert i Kina. Siden hadde Ozakis kunnskap skaffet ham kontakter til prominente medlemmer av den politiske eliten, blant annet statsministerens kabinettsekretær, Konoe Fumimaro, som løpende rådførte seg med Sorge. Ozaki kom fra små kår og hadde fått sympati for kommunismen og takket ja til å være agent. Sammen med Sorges to medagenter, jugoslaviskfødte Branko Vukelic og tyske Max Clausen, skulle de utgjøre kjernen av den sovjetiske spionringen i Tokyo.

Agenter holdt øyne og ører åpne

Spionasjen foregikk på den enkleste måten. De fire agentene infiltrerte simpelthen den tyske ambassaden og den japanske regjeringen, holdt øyne og ører åpne og videreformidlet det de hørte til Sovjetunionen. Informasjonen ble kodet og sendt ved hjelp av en bærbar radiosender som Max Clausen hadde stående i hjemmet sitt. Fra mottaksstasjonen i Vladivostok med kodenavnet Wiesbaden ble meldingene fra Sorge – med kodenavnet Ramsay – sendt videre til Stalin i Moskva. Sorge hadde dessuten alltid et kamera på seg slik at han i ubevoktede øyeblikk kunne fotografere hemmelige dokumenter som Ott og andre viste ham i tillit.