Like før hæren kom innenfor rekkevidde av motstanderens bueskyttere, kommanderte Alexander mennene sine til å stoppe. Han svingte den svarte hesten sin, Bukefalos, rundt og red opp og ned langs den fremste linjen. Han minnet mennene på deres tidligere seire og på deres modige kamphandlinger.

”Husk”, ropte han, ”Dere har vært truet av fare før, og dere har sett den triumferende rett i øynene!”Han hånte fiendens generaler og fortalte sine herdede menn om at de er frie, mens hæren på den andre siden består av slaver. Endelig vender han oppmerksomheten mot de to hærenes øverstkommanderende:

”Dere har Alexander, de har...Dareios!”

Soldatene svarer med det makedonske krigsropet ”Alalalalai!” til ære for Enyalios, krigsguden. Alexander – som ettertiden kjenner som Alexander den store – snudde igjen Bukefalos mot den enorme hæren overfor og satte sporene hardt i siden på hesten.

Året var 333 f.Kr. på Issossletten mellom Middelhavet og en liten fjellkjede i våre dagers Tyrkia, og om en liten stund skulle det persiske rikes framtid besegles.

På den andre siden av elven Pinarus ventet den persiske hæren anført av persernes øverste leder, kong Dareios 3. Alexander hadde gjort rett i å sette ord på sine soldaters frykt. Hele natten hadde de sett titusenvis av leirbål brenne i fiendens leir, og i dagens første lys hadde de sett en enorm hær rykke i kampformasjon foran dem. Hvor mange soldater Dareios hadde med, er omdiskutert – fra datidens overdrevne 600 000 til mer realistiske 100 000. Men det er helt sikkert at han hadde flere enn Alexander, som hadde mellom 30 000 og 42 000 mann.

Og det som var verre, var at Alexanders hær faktisk var omringet. Dareios hadde greid å føre sine soldater bak fienden, og dermed sto han nå midt på Alexanders livsviktige forsyningslinje. Den legendariske makedonske hærføreren hadde ikke noe annet valg enn å møte den tallmessig overlegne Dareios i en kamp om alt eller ikke noe.

Det hadde hele tiden vært hensikten hans. Alexander var nemlig overbevist om at han var uovervinnelig – både fordi han trodde han hadde gudeblod i årene, og fordi han hadde et hemmelig våpen. Allerede under faren, Filip 2.s styre hadde særlig de makedonske infanteristene, men også flere allierte enheter, blitt trent hardt i en ny måte å føre krig på med en ny enhet i sentrum og med et helt nytt våpen.

Døden var fem meter lang

Den nye enheten, falanksen, hadde riktig nok vært et fast element på antikkens krigsskueplass siden sumerenes tid.

Den bestod av en kvadratisk formasjon med et varierende antall hoplitter, spydbærere, som beveget seg som en samlet enhet og var dekket av alle skjoldene i formasjonen.

Det var en svært effektiv enhet i kamp, og det skyldtes kombinasjonen av de offensive spydene, som effektivt ble stukket ut fra formasjonen, og de defensive skjoldene som hindret fienden i å komme inn på kroppen til hoplittene.

Men den makedonske kongen Filip 2. reformerte falanksen og gjorde den til en enda mer fryktinngytende krigsmaskin. Filips helt store nyskapning var sarissaen, et fem meter langt – senere helt opptil sju meter langt – spyd som de makedonske fotsoldatene holdt med begge hender. Det var så effektivt at de defensive ulempene i form av store bærbare skjold ikke gjorde så mye. Når alle fotsoldatene senket sarissaene til kampformasjon, var de perfekt formet til å gjøre akkurat det Filip 2. ønsket at falanksen skulle gjøre: bryte gjennem fiendens linje midt på, før man kunne angripe fiendens flanker etterpå.

Falanksen kunne bevege seg lynraskt fordi soldatene ikke trengte å slepe på tunge brynjer. Dem hadde Filip droppet, også fordi han ganske enkelt ikke hadde råd til å utstyre mennene sine med dem. Hans nye formasjon var like mye et resultat av nød som av nytenkning.

Et annet sentralt element var den utrolige disiplinen i den makedonske falanksen. Filip vervet fotfolkene sine blant de fattige, hardføre makedonske gjeterne, som i motsetning til de greske hoplittene i sør – ikke var knyttet til jordbrukslandet sitt. Han kunne derfor ta dem inn som profesjonelle heltidssoldater og trene dem dag ut og dag inn. Mennene ble blant annet beordret ut på nesten 50 kilometers marsjer i fullt utstyr, inkludert de rundt sju kilo tunge spydene. Falanksen ble også trent i taktiske manøvrer. Den lange sarissaen var alt annet enn lett å håndtere, selv i hevet tilstand i marsjformasjon.

Konsekvensen var at Filip, og senere Alexander, kunne stole nesten blindt på falanksen. De forskjellige enhetene beveget seg så effektivt og synkront at Alexander til og med brukte det til å skremme fienden med før slag. I felttoget mot Illyria i år 335 f.Kr., i sitt første år på den makedonske tronen, holdt han noe som minnet om en militærparade før et stort slag.

”Alexander samlet infanteriet i en masseformasjon som var 120 mann dyp, med 200 kavaleriryttere på hver side og instruerte dem til ikke å lage en lyd og adlyde ordrene hans til punkt og prikke. Så beordret han infanteriet til å løfte spydene sine og deretter til å senke dem, som om de skulle til å angripe, og deretter svinge dem til høyre og så til venstre. Han beordret så hele falanksen fram og fikk den til å utføre flere komplekse manøvrer før han til slutt befalte den venstre siden til å forme en kile og gå til angrep. Så beordret Alexander mennene til å skrike kampropene sine og dunke spydene mot skjoldene. Bråket ble for mye for taulantianerne (en av de illyriske fraksjonene, red.), og de trakk seg tilbake før slaget i det hele tatt startet”, skriver Alexander den stores krønikeskriver Arrian ca. 100 år senere.

Resten av illyrene så på med både frykt og beundring, og slagets utfall var nærmest gitt på forhånd. Alexander vant en knusende seier mot en tallmessig langt overlegen motstander.

Falanksen tiltrakk seg fienden

Under issosslaget var soldatene, som flere ganger både før og senere, plassert i sentrum. De utgjorde Alexanders midtlinje, og hensikten var å tiltrekke seg flesteparten av fiendens styrker. Det gav seg nesten selv. De meterhøye sarissaene og de blanke, skinnende skjoldene kunne ses milevidt unna og fungerte som et naturlig fikseringspunkt for motstanderen. De seks enhetene med 1500 kampklare soldater hver fylte over halvannen kilometer på den bare litt over to kilometer brede sletten mellom hav og fjell.

På den andre siden av elven stilte perserne seg da også med fokus på den fryktede falanksen. Kong Dareios er selv til stede i sentrum av linjen med de beste persiske fotsoldatene og greske leiesoldater rundt seg.

Foran fotsoldatene stod tusenvis av bueskyttere klare til å la piler regne ned over fienden. Dareios’ plan var å samle ryttersoldater i et angrep til høyre, for Alexanders thessaliske kavaleri så svakt ut. Akkurat som Alexander visste han at hvis man først fikk et gjennombrudd et sted på fiendens linje, var man nær seier.

Dareios satte sin lit til at den bratte elvebredden på hans side av Pinarus ville være til hans fordel. Han visste også godt at den smale Issossletten ga hæren hans en veldig smal front, og dermed var en stor del av fordelen ved den tallmessige overlegenheten borte. Elven mellom de to hærene hindret dessuten den persiske storkongen i å ta i bruk sine effektive stridsvogner.

Suksess ga hull i fronten

Alexander var fullstendig klar over situasjonen. Han var som alltid overbevist om at han ville vinne. Og han var ikke typen som nøler før kamp. Han oppildnet folkene sine og beordret så angrep i full fart. Bare den i utgangspunktet svake venstre flanken gjorde at han holdt igjen.

Makedonernes linje ble raskt skjev i takt med at Alexanders kavaleri stormet framover. Altmuligkompaniet hans av lette fotsoldater, hypaspistene, løp så raskt de kunne, og falanksene marsjerte framover i høyt tempo.

Alexanders eget kompani avanserte så fort at de persiske bueskytterne ikke engang rakk å sikte før de var kommet for tett innpå, og i løpet av noen få sekunder dundret de inn i fiendeformasjonen. De skapte øyeblikkelig panikk i den persiske frontlinjen, som begynte å rygge bakover. Hypaspistene så at rytterkameratene deres hadde suksess og satte opp tempoet enda mer. Dette gikk imidlertid utover makedonernes tredje og vanligvis så effektive angrepsbølge.

Det åpnet seg nemlig et hull i den makedonske linjen fordi neste bølge ikke greide å følge med. De rutinerte greske leiesoldatene på persernes side slo til. En falanks i angrep er nemlig sårbar overfor flankeangrep fordi både sarissaer og skjold er rettet framover. De makedonske fotsoldatene måtte kaste de lange spydene og kjempe med sverd mot erkefiendene fra de greske bystatene, som Makedonia så ofte hadde vært i krig med. For en gangs skyld var det makedonerne som rygget.

Samtidig tok Dareios teten på sin høyre flanke, der han beordret kavaleriet til angrep. Det kom til steinharde kamper mann mot mann mot thessalerne, som visste at slaget var så godt som tapt hvis de ikke holdt stand.

Kavaleriet brøt gjennom

Midt under slaget sendte Alexander kavalerister som forsterkning til den svake venstre flanken for å hindre en overløping. Men han kunne ikke sende mange, for alt avhang nå av hans kompani, som ikke for ingenting ble regnet for det beste kavaleriet i antikken. Alexander var midt i det hele, og han så at hans lynangrepstaktikk på tross av hullet i frontlinjen virket etter hensikten. Det gikk ikke lenge før det makedonske kavaleriet brøt gjennom den persiske linjen og sirklet bak de greske leiesoldatene som kjempet mot soldatene.

Det avgjorde slaget. Grekerne kom i klemme og flyktet. Konsekvensen var at den persiske linjen kollapset på midten, og at det persiske kavaleriet trakk seg tilbake før også de ble rammet bakfra. De red ned sine egne fottropper i kaoset som fulgte.

Sluttspillet stod mellom de to kongene. Alexander øynet muligheten for å avgjøre kampen om det persiske riket der og da ved å drepe Dareios, som stod som forsteinet på sin stridsvogn. Hans over dobbelt så store hær hadde blitt rent over ende av den unge makedonske oppkomlingen, som nå i all hast var i ferd med å hogge perserkongens nærmeste forsvarere ned med sverdet sitt.

Alexander angrep fra venstresiden og spiddet en perser som sto mellom ham og Dareios. Den persiske kongen greide så vidt å komme seg unna selv om Alexander forfulgte ham i flere kilometer.

Alexander var så bitter over at hederen ved at han egenhendig hadde hogd ned den persiske kongen glapp unna og at han dermed ikke oppnådde den legendestatusen han så intenst ønsket, at han ikke greide å glede seg over seieren.

Først da kameratene senere omringet ham med gratulasjoner, lyste han opp. Han var 23 år og hadde nettopp slått verdens mektigste mann i kamp. På Issossletten lå de døde i flere lag.

Som alltid beskjeftiget datidens krønikeskrivere seg nesten ikke med de menige soldatene, men moderne militærhistorikere har anslått at ca. 7000 av Alexanders soldater ble drept, mens minst 20 000 fikk sitt endelikt på den andre siden.

Dareios forberedte neste møte

At Dareios unnslapp, betød at Alexander og hæren hans kom til å bruke ytterligere to år på å underlegge seg det omfattende persiske riket. Seieren ved Issos gjorde likevel at Alexander var nær ved. Etter at han tok Egypt like etterpå kontrollerte han de økonomisk viktige persiske territoriene vest for Eufrat, og med hele Middelhavskysten under kontroll var risikoen for et persisk motangrep til havs utelukket.

De to årene forløp merkelig fredelig for Alexander, som dro på oppdagerferd i Egypt. Men han holdt seg løpende orientert om Dareios’ bevegelser – og Dareios holdt godt øye med Alexander.

Det er mulig at den persiske herskeren var knust etter nederlaget i issosslaget, og at hans anseelse blant undersåttene hadde blitt mindre. Men han var fortsatt konge over et enormt rike der han kunne verve en enorm hær. Mens Alexander konsoliderte makten vestover, tilkalte Dareios de beste krigerne i området fra Syria til India i øst.

Det kom stammekrigere fra steppene i Asia, ridende bueskyttere fra Sacae, rå arachosiere fra grensefjellene vest for Indus, partianere og hyrcaniere fra høylandet sør for Kaspihavet, arabiske ryttere fra Rødehavet, greske leiesoldater, tusenvis fra det ypperste persiske kavaleriet og, for første gang så langt vest, også indiske krigselefanter.

Dareios hadde også lært av Issos. I tillegg til å møte opp med en enda sterkere og større hær var han fast bestemt på ikke å gi Alexanders langt mindre hær fordelen av en smal krigsarena igjen.

Endelig møtte han opp med langt større respekt for den makedonske falanksen. Han hadde langt mer kavaleri, som med både fart og manøvreringsdyktighet burde gi soldatene kamp på kniven, og han hadde til og med utstyrt sine egne fotsoldater med lengre spyd. Plassen som Dareios valgte til det avgjørende slaget, heter Gaugamela.

Det var en stor, åpen gresslette der han til og med fikk ingeniørene sine til å jevne ut de største ujevnhetene, slik at krigsvognene hans kunne operere fritt.

Alexander bet på

Alexander elsket å ha oddsene mot seg, bl.a. fordi æren da ble større når han vant, og han marsjerte derfor sine nesten 50 000 soldater opp langs Tigris for å møye Dareios. Kvelden før slaget skulle stå, samlet han generalene sine i teltet sitt. ”Dere trenger ikke lange taler eller store oppmuntrende ord”, sa han til dem.

”Dere er modige og kompetente ledere, som gang på gang har bevist hva dere kan i aksjon. Men i morgen skal dere ikke kjempe om Syria eller Tyre eller Egypt, men for makten over hele Asia. Alt avhenger av dette slaget... Ja, vi er igjen færre enn fienden, men hvis dere kjemper, slik jeg vet dere kan, vil vi vinne. Men det er ikke rom for feil. Orden og disiplin blir avgjørende når vi angriper. Mennene må være stille når jeg beordrer stillhet, rope når jeg trenger at de roper, og hyle som ulver for å skape frykt i persernes hjerter på det avgjørende tidspunktet.”

Uansett hvor sikker Alexander hørtes ut, så var han nervøs når han la seg om kvelden. Sent på kvelden fikk han en idé – en genial, modig og absurd idé – som ga ham ro. Den hvilte igjen på falanksenes evne til å trekke fiendens styrker til seg og på et enda raskere kavaleri. Førstnevnte hadde faktisk også glede av den flate Gaugamelasletten, for soldatene opererte nemlig best i jevnt terreng.

Slaget begynte som ved Issos. Alexanders kavaleri angrep til høyre, mens hypaspistene og falanksene gikk etter den persiske midten. Men i stedet for å møte perserne, holdt kavaleriet til høyre og galopperte langs persernes linje.

For Dareios så det ut som om Alexander ville ri rundt den persiske hæren for å angripe dens venstre flanke. Han kommanderte troppene sine til å utradere det makedonske kavaleriet – og det var akkurat det Alexander ønsket. Etter noen sporadiske kamphandlinger der Alexanders kavaleri trakk seg litt, åpnet det seg et hull i persernes linje i midten, litt til høyre for falanksenes harde kamper. Alexander beordret kavaleriet rundt og red tilbake mot midten.

Ved noe som minnet om et lite mirakel nådde de fram stort sett uten å få noen tap, og deretter beordret han alt han hadde av både fotog ryttersoldater til å drive en kile inn mot Dareios med seg selv i aller fremste linje. Etter noen få minutters harde kamper, der særlig sarissaene presset perserne tilbake, snudde Dareios enda en gang ydmyket krigsvognen sin og flyktet.

Med Dareios på flukt var seieren klar. Alexanders plan hadde med en kombinasjon av flaks og dyktighet lyktes. Perserriket falt, men Alexander fortsatte felttoget østover på jakt etter nye triumfer.