Cay Lembcke tordnet fra talerstolen: ”Danmarks Nationalsocialistiske Arbejderparti vil kjempe med alle midler for å holde kvinnene ute av Riksdagen og fra kommunalpolitikken, der de aldri har gjort noen nytte, men derimot mye skade”.

Den nyvalgte føreren fra det unge danske nazistpartiet så bryskt utover forsamlingen. Men fra salen i Sønderborg møtte han bare ristende hoder. Lembcke var imidlertid ikke så lett å sette ut. Han fortsatte med å gjennomgå bevegelsens 25 punkter lange partiprogram, som stort sett var identisk med programmet til det tyske nasjonalsosialistiske parti. Møtet, som ble avholdt 16. januar 1931, var det første på det danske nazistpartiets turné på Sør-Jylland – to måneder etter at partiet ble stiftet. Cay Lembcke hadde blitt rådet til å verve medlemmer på Sør-Jylland fordi det var der Wall Street-krakket hadde rammet hardest. Strategene mente landbrukskrisen ville gjøre folket på Sør-Jylland særlig lydhøre overfor et protestparti som DNSAP. Samtidig burde støtten til nazistenes nasjonale linje være ekstra stor på Sør-Jylland som ble gjenforent med Danmark bare 11 år tidligere.

Men Lembcke og hans meningsfeller tok feil. Og da føreren begynte å snakke om den københavnske pressen som ”en jødepresse”, ble det for mye for forsamlingen. Noen reiste seg og begynte å rope til Cay Lembcke. Og da en gruppe kommunister også blandet seg, ble det opptøyer og møtet gikk i oppløsning.

Den nordiske mann var overlegen

Episoden på Sør-Jylland var typisk for den holdningen Hitlers nordiske disipler ble møtt med. Overalt i de nordiske landene dukket nazistiske partier og bevegelser opp rundt 1930, men oppslutningen forble begrenset. Selv om de tyske nazistene, med Adolf Hitler i spissen, opplevde en enorm suksess og gikk fram med 800 prosent ved valget i 1930, smittet ikke effekten i stor grad av på Norden. I motsetning til Tyskland hadde de nordiske landene en lang demokratisk tradisjon. Det var ingen krigstraumer som ytterliggående partier kunne dra nytte av, og den verdensomspennende økonomiske krisen hadde ikke rammet så hardt.

Men nazistene i Skandinavia og Finland hadde et trumfkort på hånden: Ifølge nazistisk ideologi var den nordiske rasen det menneskelige idealet. Hitler slo gjentatte ganger fast at den nordiske mann var en raseren arier som hadde en naturlig plass i et kommende tysk storrike. Dessverre så ikke den nordiske mann seg selv som den germanske avantgarde.

Sinte bønder angrep unge kommunister

Nazistene opplevde likevel suksesser, men de bygde mer på lokale forhold enn på Hitlers ideologi – ikke minst motvilje overfor kommunister. Angsten for den røde fare var spesielt stor i Finland, som bare få år tidligere hadde løsrevet seg fra det kommunistiske Sovjetunionen. Holdningen kom til uttrykk en iskald og snøfull dag i slutten av november i 1929 da en gruppe unge kommunister holdt et propagandamøte i den vestfinske byen Lapua (Lappo). Lapuas innbyggere var dypt forankret i kristen konservatisme, og begivenheten fikk de lokale bøndene til å reagere. Ikke minst storbonden Vihtori Kosola anså møtet som en voldsom provokasjon.

Under 1. verdenskrig hadde Kosola vervet finske jegersoldater til den tyske hæren. Han hadde sittet i russisk fangenskap, og han hadde kjempet mot kommunistene i den finske borgerkrigen. Med Kosola i spissen gikk et par hundre lokale bønder til angrep på de unge kommunistene som var samlet på møtet. Angrepet utviklet seg til et masseslagsmål der kommunistene ikke hadde en sjanse, og de røde måtte flykte gjennom snøstormen ut av byen med rasende, nasjonalistiske bønder i hælene.

Begivenheten førte til dannelsen av Lappobevegelsen. Kosola ble leder av bevegelsen som var antikommunistisk, høyreradikal og inspirert av de italienske fascistene.

Etter å ha drevet kommunistene ut av Lapua fulgte mange lignende aksjoner. Eksempelvis ble et kommunistisk trykkeri ødelagt i 1930, og samme år ankom over 3000 menn til Oulu for å rasere kontoret til den kommunistiske avisen Pohjan Voima. Lappobevegelsen vokste og fikk tilhengere i næringslivet og militæret. Organisasjonens makt kulminerte da et bondeopptog med opp mot 12 000 deltagere dro til Helsinki i begynnelsen av juli 1930 med krav om innskrenkning av kommunistenes rettigheter. Regjeringen gav etter for kravet og forbød etter dette kommunistiske aviser. Lappobevegelsen gikk heller ikke av veien for å bortføre uønskede elementer og kjøre dem til den sovjetiske grensen. I oktober 1930 kidnappet Lappo-aktivister Finlands tidligere president, den populære Kaarlo Juho Ståhlberg, og hans kone. De banket dem opp og satte dem av i byen Joensuu, øst i Finland. Aksjonen skulle innlede et statskupp, men bortførelsen gjorde i stedet bevegelsen upopulær. Lappobevegelsen prøvde et kupp igjen i februar 1932, men støtten uteble, og bevegelsen ble forbudt.

I stedet etablerte tidligere medlemmer Fosterländska Folkrörelsen, IKL, som også var inspirert av Italias fascisme. Men i motsetning til sin forgjenger ønsket det nye partiet å holde seg innenfor lovens rammer og stilte til flere valg. Da partiet var størst i 1936, hadde de 80 000 medlemmer og fikk 98 000 stemmer ved valget.

Quisling ble ansett som et stort talent

Mens den fascistiske strømningen fant en viss gjenklang i Finland, møtte de norske nazistene først motgang. Men da offiseren Vidkun Quisling etablerte det fascistiskinspirerte Nasjonal Samling i mai 1933 sammen med den energiske advokaten Johan Bernhard Hjort, var ambisjonene store. Partiet skulle erobre makten i Norge med Quisling som førerskikkelse og Hjort som den intellektuelle kraften. Nasjonal Samling var bygd på en sterk antimarxisme, skepsis overfor demokratiet og tanken om den overlegne nordiske rase. Partiet etablerte også en paramilitær gren kalt Hirden med det tyske SA som forbilde. Hirden fungerte som vaktmannskap og de gikk heller ikke av veien for å angripe politiske motstandere.

Nasjonal Samling ble raskt lagt merke til i Tyskland. Max Pferdekämper, en utsendt fra det tyske nazipartiet, møtte den norske føreren og han rapporterte til SS-lederen Heinrich Himmler at Vidkun Quisling var et talent som tyskerne burde holde øye med: ” „ da er für uns die beste Kanone sein wird”, het det i rapporten – han vil være vår beste kanon. Men Vidkun Quislings tyske venner ble skuffet over hans evne til å samle nordmennene bak seg. Ved valget i 1933 fikk partiet bare 2,2 prosent av stemmene og var ikke i nærheten av en plass på Stortinget. I 1936 gikk det enda dårligere, da bare 1,8 prosent av stemmene endte hos Nasjonal Samling.

En del av fiaskoen skyldtes Vidkun Quislings manglende gjennomslagskraft. Han var intelligent, men også virkelighetsfjern og ikke i kontakt med de politiske realitetene. Men tross sine mangler og beskjeden støtte fra folket gav ikke Quisling opp. Da tyske tropper 9. april 1940 invaderte Norge, grep nazilederen sjansen. Samme kveld lurte en gruppe menn fra Nasjonal Samling seg inn i Norsk Rikskringkastings radiostudio i Oslo, der de avbrøt sendingen og Quisling tok plass foran mikrofonen.

”Under disse omstendigheter er det Nasjonal Samlings plikt og rett å overta regjeringsmakten for å verne om det norske folks livsinteresser og Norges sikkerhet og selvstendighet”, meddelte han til lytterne.

Neste dag annullerte den nye statsministeren som sin første embetshandling mobiliseringsordren som den flyktede regjeringen hadde utstedt for å samle soldater til kamp mot tyskerne. Men ingen adlød Vidkun Quisling. I stedet reiste det seg en enorm og innbitt folkelig vrede mot landsforræderen, noe som gav ekstra bensin til motstandskampen i Norge. Tyskerne erkjente også raskt at den nyinnsatte statsministeren agiterte nordmennene og avsatte ham igjen 15. april 1940.

I september samme år gjenvant Vidkun Quisling likevel tyskernes tillit og fikk posten som statsminister i en ”nasjonal regjering”. Den reelle makten lå imidlertid fortsatt hos den tyske rikskommissæren, Josef Terboven.

Hitler ble invitert til sverige

I motsetning til i Norge hadde ikke Tyskland noen militære interesser i Sverige. Likevel hadde nazistene forhåpninger til landet. Bakgrunnen var blant annet en dyrlege fra landsbyen Deje i Värmland ved navn Birger Furugård. Furugård hadde i løpet av 1920-tallet blitt inspirert av den retningen han så Adolf Hitler og Tyskland bevege seg i. Han hadde etablert og vært førerskikkelse i flere nazistiskinspirerte bevegelser, som imidlertid alle forble uten innflytelse. Men ting endret seg da Furugård oppsøkte de tyske nazistene på deres hjemmebane. I 1927 deltok han på et nazitreff i Essen der han blant andre møtte Adolf Hitler og Joseph Goebbels.

I mars 1931 skulle besøket gjengjeldes. Birger Furugård, som året før hadde dannet Svenska Nationalsocialistiska Partiet, hadde invitert Hitler og Goebbels til Stockholm for å tale ved et utendørs massemøte. Hvordan Hitler reagerte på invitasjonen vites ikke, men politisjefen i den svenske hovedstaden avgjorde saken før en tysk delegasjon rakk å komme av sted. Av frykt for at den offentlige ro og orden skulle forstyrres nektet politisjefen å tillate møtet, og Birger Furugård gikk glipp av sitt livs største øyeblikk.

En viss oppreisning fikk likevel Furugård et år senere: Foran 6000 mennesker stod han i svarte støvler, skråbånd og armbind med hakekors som hovedtaler ved et massemøte på Hotorget i Stockholm. Furugård og nazistpartiet hadde store forventninger opp mot riksdagsvalget i 1936, men for SNSP ble valget en katastrofe. Bare 0,1 prosent av stemmene gikk til Birger Furugårds parti og han valgte som konsekvens å oppløse partiet. I stedet tok Svensk Socialistisk Samling med Sven Olov Lindholm i spissen ledertrøya, men heller ikke dette partiet fikk tak på svenskene – tross forsøk på å gjøre nazismen lokal. Lindholm skiftet f.eks. ut hakekorset med Vasakärven – et gammelt, svensk nasjonalromantisk symbol.

Spadeslag endte med flaut nederlag

Sven Olov Lindholm var også kritisk overfor den tyske okkupasjonen av Danmark og Norge i april 1940. ”Vi er skuffet over Tyskland”, uttalte Lindholm 20. april.

Men for de danske nazistene var okkupasjonen kjærkommen, da de som i Norge ikke hadde klart å erobre makten. Den danske føreren Frits Clausen, som overtok etter Cay Lembcke i 1933, ble ikke tatt på alvor av verken tyskerne eller danskene – tross sine forsøk på å vise nazistiske muskler. For eksempel arrangerte Clausen i 1940 en aksjon i Haderslev på Sør-Jylland, som skulle vise at nazistene var sterkere enn politiet og derfor kunne tvinge til seg makten ved et statskupp. Om aksjonen, som senere ble kjent som spadeslaget, skrev avisen Jydske Tidende:

”Han [Frits Clausen] hadde en parade her på søndag med troppene sine som for det meste bestod av skakke og slitne gårdsarbeidere fra insolvente hjem (…) Det blir fortalt at de tyske troppene bare lo av dem. Frits klarer nok aldri å få tak i eliten her hjemme.”

Aksjonen gikk gruelig galt. Politiet tilkalte forsterkninger fra andre deler av landet da den ulovlige demonstrasjonen først ble offentliggjort, en time før den skulle finne sted. Rundt 300 nazister ble anholdt denne dagen, og episoden ble en personlig skuffelse for Frits Clausen.

Heller ikke ved valgene hadde han suksess. Det beste resultatet kom i 1943 da partiet bare fikk tre mandater i Folketinget. I Danmark, som i resten av Norden, var den demokratiske tradisjonen for sterk til at nazistene fikk tak. I Tyskland var det imidlertid en annen forklaring på den manglende støtten i nord. Etter flere studieturer til de nordiske landene konkluderte den nazistiske sjefideologen Alfred Rosenberg i 1937: ”Skandinavia har gjort det for godt. De er blitt feite og late. Vikingene er borte, og bare småborgerskapet er igjen.”