Få tilla de gulbrune knoklene noen særlig betydning da de dukket opp av jorda ved den lille byen Salme på øya Saaremaa utenfor vestkysten av Estland. Øya hadde vært skueplass for voldsomme kamper mellom tyske og russiske styrker under andre verdenskrig, og det var vanlig å finne jordiske rester av soldater. Da noen arbeidere kom over beinrestene mens de var i ferd med å grave ut grunnen for å legge strømkabler, tilkalte de myndighetene, slik reglene foreskrev, og ventet utålmodig på å komme i gang med arbeidet igjen.

De slapp å vente lenge, for ikke før hadde arkeologene stukket feltspadene i jorda, dukket det opp avlange pilspisser og sverd, rustne og skrøpelige av elde. Arkelogene fant også gamle spillbrikker, rester av ullklær og biter av tre. Knoklene tilhørte krigere fra en helt annen tid enn først antatt, det var de ikke i tvil om. Men at funnet skulle gi avgjørende kunnskap om når vikingtiden begynte, hadde de likevel aldri kunnet forestille seg.

Funnet i Saaremaa ble en viktig brikke for å forstå Skandinavia i overgangen til vikingtiden. Det kan virke underlig at et enkelt funn på ei øy i Østersjøen kan være avgjørende for arkeologene, men sett i lys av at det finnes få skriftlige kilder til Skandinavias tidligste historie, er det faktisk ikke så rart. Selv nå, 1200 år etter det første vikingangrepet vi kjenner til, er de tidlige årene og overgangen til vikingtiden en gåte. Arkeologene leter etter mange svar: Hvordan så bygdene ut? Hvem var de første høvdingene? Når ble Skandinavia avansert nok til å kunne fostre både barske krigere og høyteknologiske ski? Hvem fikk først idéen til å seile ut og besøke nabolandene?

Alt dette vet vi svært lite om, men funnet i Estland hjalp til med å flytte vikingtiden – og dermed utviklingen i Skandinavia – et halvt århundre bakover. Hva denne tidligere dateringen betød, kommer vi tilbake til, men før arkeologene kunne konkludere, måtte det arkeologiske funnet i Estland undersøkes nærmere.

Funn overrasker arkeologene

Under utgravningene de neste månedene avdekket arkeologene restene av et skip. Mesteparten av treverket var råtnet bort, men nedbrytningsprosessen hadde forårsaket misfarginger som dannet et omriss av skipet i jorda.

Sammen med hundrevis av jernnagler, som arkeologene også fant, kunne forskerne rekonstruere skipets form, størrelse og utseende. Målinger fortalte arkeologene at båten hadde vært 11,5 meter lang og slank, med årer og plass til 12 til 15 mann. Formen og størrelsen lignet på de skandinaviske langskipene, og så langt var det ikke funnet båter av denne typen på disse kantene. En nærmere undersøkelse av gjenstandene i skipet vakte ytterligere forundring. I lasten lå skjeletter og våpen, men også et sett med spillbrikker. Brikkene lignet på dem vikingene brukte til det sjakklignende spillet hnefatafl, og våpnene var av typen som fortidens nordboere benyttet. Hele funnet bar preg av å være fra vikingtiden, men en karbon 14-analyse av trebiter fra skipet viste at det var bygd mellom år 650 og 700 – altså nesten 100 år før angrepet på klosteret på den britiske øya Lindisfarne, som vi hittil har regnet som vikingtidens begynnelse. Det var noe som ikke stemte.

Oppdagelsen fikk forskerne til å lete etter bevis på at funnet virkelig var en grav fra vikingtiden. Hvis det var riktig, kunne historikerne for første gang komme nærmere et svar på gåten om når vikingtiden begynte, og det ville gjøre det mulig å tegne et bilde av hvordan de første vikingtoktene foregikk. Etter halvannet år med utgravninger kom arkeologene over enda et skip. Den nye båten fikk navnet Salme 2 og var med sine 17 meter enda lengre enn den første, Salme 1, og hadde plass til 30 til 40 mann.

Også dette skipet hadde den karakteristiske flatbunnede, smale stilen som var vanlig i Skandinavia. Samtidig fant arkeologene flere skjeletter. De døde var lagt oppå hverandre, slik skikken var når man begravde vikingkrigere. En nærmere undersøkelse av skjelettene levnet da heller ingen tvil om at mange av mennene hadde lidd en særdeles voldsom død. Dype hakk i et overarmsbein vitner om brutal nærkamp med sverd. Skader i en nakke kan være et forsøk på halshogging, mens en annen hadde fått hogd bort øverste del av pannebeinet, en skade som la hjernen bar. Noen skjeletter hadde ingen spor etter kamp. Mennene hadde sannsynligvis omkommet av stikk eller hogg i mageregionen, mener forskerne. At de døde mennene var krigere fra 700-tallets Skandinavia – altså vikinger – var de ikke i tvil om. Funnet rokket imidlertid grundig ved alt arkeologer og historikere trodde at de visste om de nordiske krigerne. Først og fremst var dateringen bemerkelsesverdig.

Ved å datere knoklene som ble funnet på Saaremaa, konkluderte forskerne med at nordboerne dro ut med våpen i hånd minst 40 år før vikinger overfalt og plyndret klosteret på Lindisfarne.

Skandinavia var en villmark

Enda mer overraskende var vikingenes mål. Saaremaa lokket ikke med rikdom, i motsetning til Lindisfarne. Øya hadde nemlig verken byer eller markeder. Funnet har derfor fått forskerne til å spørre seg hva som drev vikingene dit. Hva var det i utlandet som tiltrakk vikingene så mye at de forlot hus og hjem i hopetall på 700-tallet for å oppsøke det ukjente? For å finne svaret må vi begynne i vikingenes hjemland. Det lå absolutt ikke i kortene at nordboerne skulle innta rollen som Europas krigerfolk nummer én på begynnelsen av 700-tallet. Skandinavia var geografisk atskilt fra resten av verden, og klimaet kunne være barskt og vintrene ubarmhjertige. Så sent som i 1075 – da vikingtiden gikk mot slutten – beskrev historikeren Adam av Bremen Jylland som «neppe egnet for menneskelig beboelse» og som «en villmark, et saltland og en enorm ørken».

Beskrivelsen er en overdrivelse, men boplassene var spredte, og spesielt inne i landet langt fra kysten var det langt mellom bygder og gårder. Befolkningstettheten var lav og livet hardt. Fra rundt år 400 ble været gradvis kaldere, og rundt år 500 ble Skandinavia rammet av en klimakatastrofe.

I tre år var det harde tider. Sola klarte ikke å bryte ordentlig gjennom, og kulden og mørket senket seg over Norden. Snorre Sturlason beskriver hendelsen slik: «Det fyrste er at det kjem ein vinter som er kalla Fimbulvinter. Det er sterk kulde og kvasse vindar, ingen ting har gagn av sola. Det er tre slike vintrar – utan sommar imellom», forteller han i diktsamlingen Edda, som ble skrevet på begynnelsen av 1200-tallet.

Klimaforandringene skyldtes trolig at et vulkanutbrudd, sannsynligvis i Mexico, virvlet opp aske og andre partikler i atmosfæren. Forskerne har dokumentert forandringene ved å telle årringer og analysere prøver fra innlandsisen på Grønland. I Skandinavia, der landbruket var avhengig av sollyse somre, gikk det hardt utover befolkningen når avlingene slo feil.

Verre ble det da det kalde klimaet førte til at rotter, som bar med seg pest, flyttet til varmere områder og søkte kontakt med mennesker. Med rottene spredte den såkalte justinianske pesten seg fra Sentral-Asia og til det meste av den kjente verden, blant annet til Skandinavia.

Svenske arkeologer har avdekket at antallet bebodde gårder falt til en seksdel i noen områder. Befolkningsveksten var negativ, og noen steder måtte folk la jorda ligge udyrket.

Klimaforandringer ga medvind

Da klimaet gradvis ble varmere igjen, vokste befolkningen plutselig eksplosivt. Menneskene konsentrerte seg i småbyer og bebyggelser. Den nye formen for bebyggelse styrket stormennene, og noen av dem ble underlagt enda mektigere stormenn, som opptrådte som regionale konger. Funn av rike graver viser at dette skjedde nettopp fra begynnelsen av 700-tallet, bare noen få år før vikingkrigerne dro mot Estland.

Med varmere vær ble Skandinavia et bedre sted å leve, og de geografiske fordelene kunne utnyttes. Området lå naturlig nesten helt omgitt av vann; Atlanterhavet og Nordsjøen mot vest, Østersjøen og Bottenvika mot øst. Mat og andre nødvendigheter var nordboerne stort sett selvforsynte med.

Norge hadde riktignok store fjellområder som var dekket av is og snø, men det fantes også frodig utmark der dyrene kunne beite og bøndene dyrke korn. Danmark, som den gangen strakte seg til elven Eider i dagens Tyskland og omfattet deler av Sør-Sverige, hadde mye fruktbar landbruksjord.

Langs den skandinaviske kysten bugnet havet av fisk, og i de nordlige farvannene levde hval, sel og hvalross. I skog og fjell kunne jegere felle bjørn, elg og annet vilt, og fra smådyr som rev og jerv fikk de varm pels til klær.

I Sverige fantes det frodige områder rundt de store innsjøene Mälaren, Vänern og Vättern. Overalt i Skandinavia vokste store skoger som kunne levere tømmer til hus og skip.

Både Norge og Sverige hadde også rikelige beholdninger av jernmalm, slik at befolkningen kunne smi det de trengte av landbruksredskaper, verktøy og våpen.

Familiene bodde i samme bygd

Nordboerne lignet hverandre når det gjaldt språk, kultur og klesdrakt, men Skandinavia kunne langt fra regnes som ett rike. Samfunnene besto av småklynger av hus og gårder der flere generasjoner bodde sammen. Noen av disse småsamfunnene var underlagt høvdinger. Det var lokale stormenn som mot visse ytelser som krigstjeneste og arbeidskraft når det skulle bygges gårder eller broer, beskyttet beboerne mot konkurrerende stormenn utenfra. Maktforholdene var imidlertid – som klimaet – i endring. Stormennene ble mektigere og samlet større rikdommer og flere krigere rundt seg. Samfunnets inndeling i høy og lav på midten av 700-tallet er tydelig i funnet fra Saaremaa. De gravlagte mennene var, som skikk og bruk hos vikingene, stablet oppå hverandre som vedkubber på et bål. Funn av våpen og andre gjenstander ved utgravningen viser at vikingene la likene etter rang og stand. Mens de nederste skjelettene i stabelen er begravd med enkle, eneggede jernsverd, hadde de fem mennene øverst i stabelen verdifulle tveeggede sverd med omhyggelig dekorerte skaft med seg i graven.

Et av de øverste skjelettene hadde til og med en fint utskåret spillbrikke av hvalrosstann i munnen. Brikken forestiller en figur fra spillet hnefatafl, et sjakklignende brettspill som vikinger tok med på båten som tidsfordriv. Historikere mener at brikken kanskje symboliserer en konge. Utviklingen av hierarkiet hang ifølge historikerne nøye sammen med utviklingen i Europa. Siden 500-tallet hadde høvdingene markert seg stadig mer i lokalsamfunnet, og på 700-tallet spilte noen relativt få og sterke høvdinger en viktig rolle i Skandinavia.

Høvdingene eide nå store arealer med jord og hadde opparbeidet seg en rikdom og makt som gradvis forvandlet Skandinavia til en maktfaktor. De nye høvdingene hadde råd til å kjøpe krigere til å forsvare eller utvide makten og territoriet.

Høvdingene vokser seg sterke