Den 9. september 2002 går den tidligere astronauten Buzz Aldrin ut fra et hotell i Beverly Hills, California. På trappen blir han konfrontert av den pågående konspirasjonsteoretikeren Bart Sibrel, som står der med et kamerateam i ryggen. Aggressivt ber han Aldrin om å legge hånden på en medbrakt bibel og sverge at han virkelig har vært på månen. Den aldrende Buzz Aldrin, som var det andre mennesket som gikk på månen, er tydelig irritert og vifter bort Sibrel for å få ham til å gå. Konspirasjonsteoretikeren reagerer ved å kalle Aldrin en «kujon, løgnhals og tyv». Til alles bestyrtelse svarer astronauten med å gi den 38-årige mannen en rett høyre på kjeven. Buzz Aldrin er en mann som har sett kolleger dø i kampen for å sende et menneske til månen, og nå har han fått nok.Bart Sibrel er drosjesjåfør og filmskaper og har lagd fire filmer om månelandingene. Han er fast overbevist om at verken amerikanerne eller noen som helst andre har vært på månen, og at alt er et bedrageri styrt av CIA. For Sibrel er reaksjonen fra astronauten bare enda et bevis på at deltakerne i det store «månebedraget» skjuler sannheten. For Buzz Aldrin er Sibrels uttalelser ærekrenkende og samtidig en hån mot de astronautene og kosmonautene som mistet livet før han selv kunne sette beina på månen.

Bart Sibrels tanker er dessverre ikke uvanlige i en tid da konspirasjonsteoriene om månelandingen står sterkere enn noensinne. Ifølge spørreundersøkelser tror mellom 6 og 20 prosent av amerikanerne at månelandingene er ren bløff.

For briter er tallet 25 prosent, og blant russerne, som tapte kappløpet til månen, mener 28 prosent av befolkningen at det er iscenesatt svindel. Og tallet øker kanskje fordi utforskingen av månen skjedde for så mange år siden, og fordi internett gir en arena der konspirasjonsteoriene stortrives. Nå som kineserne har landet en robot på baksiden av månen, og verdens rikeste mann, Amazon-eier Jeff Bezos, har planer om å etablere en koloni på månen, kan det hende at skeptikerne omsider kan overbevises.

Ekspertene er tyske

Kampen om å sende et menneske til det fjerne himmellegemet begynte mer enn 75 år før Bart Sibrel gikk etter Buzz Aldrin med et kamera. Romforskning og rakettvitenskap skjøt fart for alvor rett etter at Nazi-Tyskland var beseiret i andre verdenskrig. De allierte konkurrerte om å sikre seg de kompetente tyske rakettforskerne som hadde sendt dødelige raketter fra Tyskland mot blant annet London. De dyktigste havnet hos amerikanerne, deriblant mannen som var hovedansvarlig for Hitlers raketter, dr. Wernher von Braun. Til gjengjeld lå tyskernes primære rakettfasiliteter i den delen av Tyskland som var under sovjetisk kontroll, så der gikk russerne i gang med å undersøke alt og transportere det meste av utstyret samt en rekke tyske eksperter tilbake til Sovjetunionen. Kappløpet var i gang, nærmest før krigen var slutt.

I begynnelsen handlet forskningen om å utvikle missiler som kunne nå fienden, men i løpet av kort tid begynte amerikanerne og russerne samtidig å interessere seg for satellitter til overvåking og forskning, og de begynte også å se nærmere på vår nærmeste nabo, månen.

Sovjetunionen fikk det første gjennombruddet med satellitten Sputnik, som ble sendt i bane rundt jorda i 1957, mens amerikanernes satellitt eksploderte på bakken. Senere slo Sovjetunionen amerikanerne på nytt da de sendte den første mannen, Jurij Gagarin, ut i rommet, og alt tydet på at russerne ville vinne kappløpet mot månen. På begynnelsen av 1960-tallet var amerikanerne derfor på defensiven, og til overmål hadde den nyvalgte presidenten, Kennedy, nettopp lidd et forsmedelig PR-nederlag etter den feilslåtte invasjonen av Grisebukta på Cuba. Han så seg derfor om etter noe som kunne styrke moralen i det amerikanske folket og gi populariteten hans en vitamininnsprøytning. Kennedy valgte å gjøre månen til målet, og han ga NASA ansvaret for å finne ut hvordan nasjonens ære kunne gjenreises. Med støtte fra Kongressen sikret han seg et gigantisk milliardbudsjett, og deretter holdt han tale for befolkningen.

«Vi velger å reise til månen i dette årtiet, ikke fordi det er lett, men fordi det er vanskelig», proklamerte han i talen, som siden skulle gå over i historien som et vendepunkt i romkappløpet.

Året var 1962 og til tross for russernes forsprang var ikke ambisjonen om å komme først umulig. Prosjektet var nemlig så krevende at det uansett ville ta flere år før en av nasjonene ville lykkes. Sovjetunionen svarte ikke offentlig på Kennedys utfordring, men historikere har siden funnet ut at russerne i dypeste hemmelighet arbeidet mot samme mål.

I 1967 opplevde amerikanerne et enormt tilbakeslag da Apollo 1 skulle skytes opp. Alle TV-sendinger måtte avbrytes for å melde at de tre astronautene hadde omkommet i en eksplosjonsartet brann i kommandomodulen mens romfartøyet sto på oppskytingsrampen i Florida. Tilbakeskrittet tvang amerikanerne tilbake til tegnebrettet, og det gikk nesten ytterligere to år før den første bemannede ferden, Apollo 8, lettet og fløy rundt månen. Tre Apollo-ekspedisjoner senere landet endelig Apollo 11 på månen 20. juli 1969, med Neil Armstrong og Buzz Aldrin om bord.

Mennesket kom aldri ut i rommet

Til tross for at tusenvis av mennesker var involvert i prosjektet, og selve månelandingen ble overført til TV-skjermer verden over, begynte enkelte straks å tvile på om bragden virkelig hadde funnet sted eller om hele månelandingen var del av et gigantisk PR-bedrageri som skulle sette USA i et bedre lys enn den sovjetiske fienden. Den første boken som forsøkte å avsløre den påståtte bløffen, var den selvpubliserte «We Never Went to the Moon: America’s Thirty Billion Dollar Swindle», som kom ut fire år etter den siste bemannede ferden til månen. I boken argumenterer forfatteren, Bill Kaysing, for at ingen av de seks amerikanske ekspedisjonene i rommet nådde målet, og at alle de tolv mennene som skal ha gått på månen, er bedragere. Kaysing er tidligere marineoffiser med en bachelor i engelsk, og han skrev håndbøker og tekniske dokumenter for Rocketdyne, selskapet som bygde motorene til Saturn V-rakettene. I boken hevder han at forskerne hadde regnet ut sannsynligheten for en vellykket månelanding til 0,0017 prosent, og at NASA derfor i stedet valgte å forfalske landingene i et TV-studio.

Boken ble katalysatoren som utløste en flom av konspirasjonsteorier, og den inneholder en del påstander som mange av dem som ikke tror på månelandingene, fortsatt holder fast ved. Bill Kaysing fortsatte å arbeide med teoriene frem til han døde i 2005 og livnærte seg generelt ved å dikte opp konspirasjonsteorier. Han mente for eksempel også at den amerikanske nasjonalbanken og skattevesenet var med i en sammensvergelse som gikk ut på å forgifte og hjernevaske den amerikanske befolkningen. Og så var han selvfølgelig overbevist om at NASA selv forårsaket både brannen og dødsfallene i Apollo 1 og eksplosjonen i romfergen Challenger i 1986 for å lukke munnen på én eller flere astronauter som ville stå frem med sannheten.