Smellene fra tusenvis av skudd brøt med ett stillheten i den klare kvelden i den nordafrikanske ørkenen. Under nattehimmelen lyste glimtene fra de alliertes våpen opp når de sendte kule etter kule mot fienden som hadde søkt ly bak et bredt minefelt. Med den britiske feltmarskalken Bernard Montgomery i spissen hadde de allierte soldatene innledet et kraftig angrep på de tyske og italienske styrkene i skyttergravene på den andre siden av fronten ved byen El Alamein i Egypt. Kuleregnet markerte begynnelsen på slutten for den fryktede tyske generalen Erwin Rommels triumfer i Nord-Afrika.

Før slaget om El Alamein hadde hæren til Aksemaktene hatt kontrollen over store deler av Nord-Afrika, men kampene som raste fra 23. oktober ti 3. november 1942 bremset Tysklands og Italias frammarsj i ørkenen. Et halvt år senere var området ryddet for Aksemaktenes soldater.

Også ved andre fronter økte presset på Aksemaktenes styrker. Amerikanske og britiske tropper gikk høsten 1942 i land i Marokko og ved byen Oran i Algerie. Der kjempet de side om side med Den frie franske hæren, som bestod av franske tropper som nektet å underlegge seg våpenhvileavtalen som den franske regjeringen hadde underskrevet med tyskerne i 1940. Under ledelse av Charles de Gaulle rekrutterte Den frie franske hæren soldater blant franskmenn i England og i franske kolonier som Tsjad, Kongo og Kamerun. Lengre nord presset de allierte Mussolinis fascistiske styre da de den 9. og 10. juli 1943 marsjerte i land på Sicilia og i Sør-Italia. I øst led Hitlers blåfrosne og utmattede soldater sine første store nederlag i Sovjetunionen. Den harde vinterkulden satte en iskald stopper for tyskernes frammarsj mot slutten av 1942.

Vestfront skulle avlaste sovjet

Samtidig som Aksemaktenes krigslykke vaklet utenfor det sentrale Europa, holdt Hitlers regime fortsatt Vest- og Sentral-Europa i et fast jerngrep. Frankrike var fortsatt en nazistisk bastion, og England stod tilbake som det siste krigsførende europeiske landet som prøvde å knekke Hitlers Tyskland. Til tross for triumfene i Nord-Afrika måtte de tre store lederne – Englands Winston Churchill, USAs Franklin D. Roosevelt og Sovjetunionens Josef Stalin – i 1943 erkjenne at kampen mot Hitlers krigsmaskineri var lengre og mer utmattende enn noen hadde forestilt seg.

Særlig Sovjetunionens soldater og befolkning slet. Uten assistanse fra andre makter kjempet de sovjetiske troppene en krig på Østfronten som aldri syntes å tende. Stalin hadde gjennom lengre tid krevd at de allierte åpnet en ny europeisk front som kunne lokke noen av de tyske styrkene vestover og dermed avlaste soldatene hans. Da de tre lederne møttes den 28. november 1943 på den såkalte Teherankonferansen i Irans hovedstad, ble det klart at planen om en ny vestfront snart skulle bli realitet.

Churchill, Roosevelt og Stalin brukte konferansen til å diskutere hvordan de kunne invadere nazistene fra vest og etablere et brohode i Vest-Europa. Hvis de klarte det, ville krigen i følge de tre lederne kunne vinnes i løpet av få måneder. Hvis oppdraget mislyktes, ville de hardt prøvede europeerne derimot ha enda flere år med brutal krig foran seg. En mislykket invasjon ville få håpet og troen på seier til å svinne, både i militærleirene og i de mange tusen hjem. Invasjonen fra vest ville med andre ord bli avgjørende for hele Europas og store deler av verdens framtid.

Operation overlord tok form

På Teherankonferansen begynte en plan for invasjonen, kalt Operation Overlord, å ta form: På våren 1944 skulle en hær av allierte sette ut fra England og angripe den franske kysten som var okkupert av tyskerne. USAs og Sovjetunionens ledere var fornøyd med å godkjenne planen, men britene likte ikke tanken på å åpne en direkte front mellom England og de tyske styrkene i Frankrike. I håp om at tiden ville jobbe på de alliertes side og at den tyske hæren etterhvert ville slites ut, hadde Churchill prøvd å utsette beslutningen så lenge som mulig. De britiske soldatene var utmattet etter flere år med kamper, og den engelske statsministeren fryktet at mennene hans ville ende som lik på slagmarken.

Frykten hans bundet blant annet i erfaringen fra et britisk ledet, mislykket oppdrag som endte med et knusende nederlag i august 1942. I forsøket på å erobre den franske havnebyen Dieppe på Atlanterhavskysten var 3623 av de 6086 engelske og kanadiske bakkesoldatene enten blitt drept eller tatt til fange.

Fiaskoen ved Dieppe ga på den annen side de allierte en unik innsikt i fallgruver og nødvendige trekk ved et angrep fra Atlanteren. En viktig lærepenge var for eksempel at soldatene ikke skulle angripe et avgrenset, strategisk punkt, men derimot en bred strekning på kysten. En enkelt betydningsfull havneby som Dieppe var naturligvis godt bevoktet av de tyske okkupasjonstroppene. Det feilslåtte angrepet hadde også lært dem at overraskelsesmomentet var helt avgjørende. I 1942 hadde troppene seilt inn i Dieppe i fullt dagslys og var derfor kanonføde for de tyske soldatene som hadde oppdaget dem på lang avstand.

Dieppe-angrepet hadde samtidig etterlatt tyskerne med en selvsikkerhet som ikke hadde rot i virkeligheten. Hitlers hærledere var overbeviste om at fiendene deres igjen ville angripe en strategisk havneby, og at de igjen ville kunne forsvare bastionene sine. Generalene beordret forsterkninger til de viktigste havnebyene på Atlanterhavskysten. Men dette betød samtidig at de åpne kyststrekningene mellom byene lå mer øde til, og denne svakheten kunne de allierte utnytte.

Eisenhower i spissen

På begge sidene av Atlanteren begynte nå forberedelsene til militærhistoriens største enkeltoperasjon. Operation Overlord krevde mer koordineringsarbeid enn noe tidligere angrep.

Den erfarne amerikanske generalen Dwight D. Eisenhower ble utnevnt til øverstkommanderende for hele invasjonen, og hans nestkommanderende ble den britiske Arthur Tedder. General Montgomery, helten fra slaget om El Alamein, skulle lede bakkestyrkene. Den britiske admiralen Bertram Home Ramsay og luftmarskalken Trafford Leigh-Mallory skulle stå i spissen for marinestyrkene og luftstyrkene. Som mannen bak den strategiske planleggingen av invasjonen utpekte ledelsen generalløytnant Frederick E. Morgan, som ble stabssjef hos Eisenhower.

De militære og logistiske utfordringene tårnet seg opp foran de nettopp utpekte lederne av invasjonen. På kort tid skulle de bygge opp en hær på over to millioner mann og trene dem til oppdraget. I tillegg skulle de sikre nok våpen, ammunisjon, medisin, kjøretøy og andre livsviktige forsyninger samt koordinere transporten av både utstyr og 194 000 menn som på få dager skulle fraktes til Frankrike med skip. I USA økte våpenproduksjonen til nye høyder, og lasteskipene forberedte seg på å frakte geværer, kanoner, ammunisjon, stridsvogner og andre militærkjøretøy over Atlanteren så fort som mulig.

Som noe nytt i krigen kunne skipene begi seg over verdenshavet uten en konstant overhengende fare for å bli skutt til bunns. Fram til begynnelsen av 1943 hadde de tyske ubåtene regjert i Atlanteren og sendt sine dødelige torpedoer mot den ene konvoien etter den andre. Først da de allierte vant krigen under havflaten ble det mulig å transportere alle de hundretusener av amerikanske og kanadiske soldater til Europa, som Operation Overlord krevde.

Angrepsøvelse endte i blodbad

Etter hvert som soldatene landet i England, begynte treningen av troppene. Operation Overlord var planlagt som et såkalt amfibieangrep, det vil si et angrep både til lands og til vanns. Denne typen angrep var et av de vanskeligste å koordinere og krevde at hver soldat kjente sin nøyaktige rolle i kampen. Landsetning og støtte fra luften skulle koordineres perfekt.

Den britiske regjeringen besluttet å bruke området Slapton Sands i Devon som treningsleir. 3000 lokale beboere ble flyttet fra sine hjem for å gi plass til soldatene; noen av dem hadde aldri før vært utenfor landsbyen. Den fredelige landsbyidyllen ble snart forvandlet til en krigsplass, der soldater skjøt, trente styrke og øvde på de manøvrene som de kunne få bruk for på kysten av Frankrike.

Treningen ble til virkelighet en vårdag i 1944, da soldatene under angrepsøvelsen Operation Tiger, som foregikk til sjøs, ble oppdaget av ni tyske motortorpedobåer på patrulje utenfor kysten av England. Helt uventet gikk motortorpedobåtene straks til angrep og drepte 946 allierte soldater. En del av de unge soldatene hadde ingen erfaring som sjømenn og satte på seg redningsvestene feil vei i ren panikk. Ryggsekken med vesten som skulle holde dem oppe, ble til tung dødvekt og tvang dem bakover, slik at soldatene druknet.

En soldat som hadde vært ombord på skipet LST-507, fortalte senere om den tragiske begivenheten:

”Det verste minnet jeg har, er å seile vekk fra det synkende skipet i en redningsbåt og se likene av soldater flyte forbi.”

De allierte hærlederne var både opprørte og flaue over fadesen. For ikke å vekke harme i befolkningen, og for at tyske spioner ikke skulle få nyss om flere militære øvelser, forsøkte de dempe alt opprør rundt Operation Tiger.

Normandie ble utpekt som mål

Et avgjørende spørsmål før angrepet var hvor invasjonstroppene skulle gå i land. Den korteste avstanden over Den engelske kanal gikk fra den engelske byen Dover til den franske byen Calais. Men av samme grunn var Calais også det mest sannsynlige stedet for en invasjon og ville derfor være godt bevoktet av tyske styrker. Havnebyen ble derfor raskt strøket av listen over potensielle mål. Sørkysten av Bretagne ble også tatt opp i strategenes diskusjoner, men i motsetning til Calais lå strendene langt fra utskipningsstedene i England. En lengre skipstransport kunne bety at tyske speidere oppdaget flåten mens den var på vei mot målet, og det ville gi dem tid til å etablere et forsvar.

Da alle muligheter var diskutert, falt valget på stendene ved byen Caen i Normandie. Kyststrekningen var mindre bevoktet og utgjorde en åpen landgangsplass for invasjonstroppene. Samtidig gav strendene forholdsvis god tilgang til innlandet. Det vidstrakte kystlandskapet betød også at de allierte kunne angripe flere steder samtidig. Enda en gevinst ved å angripe nettopp der, var at strendene lå langt fra det tyske militærets sentrale baser i Frankrike. Ved å bombe veier, broer og jernbaner før invasjonen kunne de allierte hindre at tyske forsterkninger nådde fram i tide. Normandie lå heller ikke lenger unna enn at britiske jagerfly kunne sendes inn over de tyske troppene.

De mange fordelene ved å gå i land i Normandie betød imidlertid ikke at den allierte hærledelsen forventet en badeferie på den andre siden av kanalen. Kysten der slaget skulle stå, manglet for eksempel en havn der de kunne få sendt inn våpen, mat og medisin. Den midlertidige løsningen var å sette opp to mobile havner som kunne transporteres til kysten som byggesett og raskt monteres. Planen var at styrkene senere skulle klare å erobre den store havnen i byen Cherbourg.

Invasjonsplanen gikk til å begynne med ut på at de allierte skulle angripe tre steder. Men Eisenhower og Montgomery husket med gru tilbake på massakren ved Dieppe, da de så strategen Morgans arbeidstegninger over angrepet, og insisterte på at soldatene gikk i land hele fem forskjellige steder. Invasjonsstrendene fikk kodenavnene: Omaha Beach, Gold Beach, Utah Beach, Sword Beach og Juno Beach.

Angrep ved fjære

Planleggingen fortsatte dag og natt. Alle detaljer i et angrep av den størrelsen kunne bety liv eller død for tusenvis av mennesker. Det var for eksempel avgjørende når på døgnet soldatene nådde fram til kysten. Værforhold, månefaser og tidevannets høyde kunne bety alt for utfallet av invasjonen.

Generalene diskuterte lenge om flo eller fjære ville gi dem de gunstigste forholdene til å gå i land. Fordelen ved lavvann var at invasjonsstyrkene kunne se alle de dødelige minene som tyskerne hadde spredt ut over stranden, og som ble skjult av høyvannet. Ulempen var derimot at soldatene måtte komme seg ut av skipene langt fra stranden og kjempe seg gjennom den tunge, våte sanden for å komme fram til de tyske festningsverkene. Underveis mot stranden var de mer sårbare for tyskernes kuler.

Den tyske generalfeltmarskalken Rommel var overbevist om at de allierte ville gå til angrep ved flo – så overbevist at han beordret alle tyske kanoner innstilt etter mål som kom seilende ved høyvann. Kanskje nettopp derfor valgte de allierte å overraske i fjæra. Tidpunktet for invasjonen ble fastsatt til daggry, slik at soldatene kunne nærme seg kysten skjult av mørket.

Strategene bestemte også at D-dagen skulle finne sted etter den 15. mai, da dagene var lange og nettene lyse, samtidig som det var fullmåne, slik at de fikk mest mulig lys til å navigere. De regnet seg fram til at den første dagen etter den 15. mai, som både bød på fullmåne og fjære ved daggry var den 5. juni. Dette var dagen da det avgjørende slaget om Europa skulle stå. Invasjonsstyrkene måtte imidlertid passe seg for stormer, høye bølger, kraftig regn eller tåke, som kunne ødelegge hele angrepet. Hvis været kom på tvers av planene, måtte invasjonen utsettes.

Bbc samlet inn feriebilder

Hærledelsen hadde lenge jobbet med en stor rekognoseringsoperasjon som skulle samle inn all relevant kunnskap om nordkysten av Normandie. Kartleggingen av strendene, innlandet, veinettet og de tyske forsvarsverkene langs kysten var avgjørende for en vellykket invasjon.

Allerede den 19. mai 1942 ble den engelske radio- og TV-stasjonen BBC satt inn i kampen og fikk beskjed om å sende en tilsynelatende uskyldig oppfordring til den britiske befolkningen. ”Send inn feriebildene deres fra Frankrike til BBC”, lød oppfordringen fra radioverten som også fortalte at BBC jobbet med en utstilling om Atlanterhavskysten før den falt i tyskernes hender. Etterlysningen hadde imidlertid et helt annet formål. Da mellom sju og ni millioner briter hadde sendt inn feriebilder til BBC, satt representanter fra hæren klare til å sortere materialet. De valgte ut 500 000 bilder som ble kopiert og så analysert for viktige geografiske detaljer som kunne ha en betydning for invasjonen.

Feriebilder av iskiosker, badeturer, den berømte tidevannsøya Mont-Saint-Michel eller idylliske sommerhus var likevel ikke nok til å skape et helhetlig bilde av kysten slik den så ut under krigen. Hærledelsen sendte derfor ut en flåte av ubåter for å spionere i vannene utenfor Normandie.

Den 17. januar 1944 dro den britiske ubåten HMS X20 over Den engelske kanal på et firedagers spiontokt under den såkalte Operation Postage Able. Ved daggry la ubåten seg i skjul like under havflaten og stilte inn periskopet mot kysten. Besetningen observerte kysten, tok notater og målte vanndybder hele dagen. Da vintermørket igjen senket seg, gikk to av besetningsmedlemmene ut i det svarte vannet og svømte raskt inn på stranden. Med seg hadde de en notatblokk, en blyant, et kompass, en kaliber 45-revolver og et jordbor. De to spionene stakk boret i sanden på stranden og fylte jordprøver i kondomer som var medbragt til formålet. Prøvene kunne f.eks. brukes til å regne ut hvor mye vekt sanden greide å bære.

Ubåtens besetning vendte tilbake til England med lasten full av interessant informasjon om kysten. De kunne blant annet legge fram hvordan klippene rundt invasjonsstrendene lå plassert, og hvor raskt tidevannet rullet fram og tilbake over stranden. Samtidig som ubåtene utforsket den franske kysten prøvde hærledelsen etter beste evne å villede tyskerne slik at de planlagte allierte angrepene skulle komme når og der Hitlers soldater minst av alt ventet det.

Med en hær av topptrente soldater, et nøye organisert arsenal av utstyr, etterretninger fra den franske kysten og et tysk militære som ble ført bak lyset, var de allierte etter år med forberedelser klare til å gå i land i Normandie i juni 1944.

Den 19. januar 1944 vendte generalfeltmarskalk Erwin Rommel tilbake fra enda en inspeksjonsreise langs den franske Atlanterhavskysten. Den erfarne hærføreren hadde utrettelig reist fra bunker til bunker siden han overtok kommandoen over Hitlers storstilte festningsprosjekt, Atlanterhavsvollen i november 1943. Rommel ønsket både å oppildne soldater og ingeniører til å fortsette byggearbeidet og å danne seg et overblikk over det gigantiske festningsverket som hele veien fra Nord-Norge til den spanske grensen skulle beskytte det tyskokkuperte Europa mot en alliert invasjon.

Rommels mange reiser hadde allerede båret frukter. Der de første inspeksjonsturene rystet den 52 år gamle generalfeltmarskalken fordi byggearbeidet var forsinket og forsvaret altfor hullete, hadde Atlanterhavsvollen nå blitt utvidet med tusenvis av nye bunkere, kanoner, miner og stridsvognsperringer.

Samme kveld som Rommel vendte hjem fra sin inspeksjonsreise, satte han seg ved et vakkert buet skrivebord i det gamle Chateau Fontainebleau, der han hadde innlosjert seg. Som så ofte før tok han fram pennen og skrev til sin kone, Lucia:

”Jeg kom tilbake etter en lang reise i dag. Jeg så en masse og er veldig fornøyd med de store framskrittene som har skjedd. Jeg er nå helt sikker på at vi vil vinne den defensive kampen i vest hvis vi bare får litt mer tid til å forberede oss”, skrev han.

Rommel, som var berømt i Nazi-Tyskland og beryktet blant de allierte for de ene-stående taktiske ferdighetene han viste i stridsvognslagene i Nord-Afrika, hadde nøye analysert forsvaret av Vest-Europa. Akkurat som resten av nazitoppene var han overbevist om at de allierte veldig snart ville forsøke seg med en landsetting av tropper et sted på Atlanterhavskysten og deretter prøve å kjempe seg vei til Berlin. Siden slutten av 1943 hadde Det tredje riket vært på defensiven både i øst, i sør og i vest, og mens soldatene i sør og øst måtte utkjempe store, åpne slag, var strategien på Vestfronten å holde fienden tilbake med et uinntagbart forsvarsverk. Det var Rommel, også kjent som ”Ørkenreven” for innsatsen i Nord-Afrika, som skulle føre denne strategien ut i livet.