Innhold

---

¹ mestre fjellet 44

Friluftslivets naturmøte som veg til et i lage²

De som har følt hvad livet blant tinderne er eller kan være for et menneske, behøver ikke at læse om det, og de, som aldrig har følt det, vil saa allikevel ikke forstaa.

(C.W. Rubenson, 1914, om tindenes friluftsliv) (1)

I. Vår felles framtid?

I de vestlige velstandssamfunnene, som også smykker seg med betegnelsen velferdssamfunn, er dessverre ikke alt vel. Visst har det lykkes å gjøre slutt på mange maktovergrep, og råde bot på mye nød. Men – som erfaringen fra markedsorienterte samfunn viser – alt har sin pris. I alle fall har den moderne tenkemåten med sine mekanismer for prissetting, ført med seg nye former for knapphet, nye former for overgrep og nød. Som en bekreftelse for at det er bred, internasjonal enighet om at vi ikke lever et liv i lage, burte det her være nok å vise til arbeidet med det verdensomspennende FN -prosjektet «Vår felles framtid». I velstandssamfunnene må forbruket av varer og tjenester som fører til naturinngrep ut over den frie naturens tålegrense, forebygges. Det vil si at slik forbruk må opphøre, samtidig som vi må forebygge at nye samfunn utvikler en tilsvarende velstands- eller vekstøkonomi.

Så langt viser det seg imidlertid, at vi har de største vansker med å komme oss ut av uføret. Henrik Ibsen tok oss nok på kornet med beskrivelsen av det moderne mennesket som kunne både tenke det og ønske det. Men gjøre det? Så snart det handler om å gi avkall på bekvemmeligheter, trend-nykker eller å sakke akterut i forbruket i liv forhold til nabolaget/nabostaten, uteblir handlingen.

Gjøre det

Gjøre det?! Fantasiløst griper vi til standard straffetiltak ved:

• å avkreve overforbrukerne økonomisk vederlag – skatter og avgifter
• å stifte lover og idømme straffer

Og i like fantasiløs tillit til at (abstrakt) kunnskap utløser handling, tyr vi til:

• naturvitenskapelig beskrivelse av «samspillet i naturen» med skolefag som økologi, miljøfag og natur-ressurslære

og /eller

• informasjon – alle slags markedsføringsmetoder gjennom media i konkurranse med næringslivets «skjulte overtalere» om forbrukernes oppmerksomhet (Vance Packard, 2).

Av erfaring er vi jo smertelig klar over sannhetsgehalten i fyndordet: «Du skal ikke gjøre som jeg gjør, men som jeg sier...», og Bibelordet: «...det gode som jeg vil gjøre, det gjør jeg ikke.» Men i velstandssamfunnene har den enkeltes erfaring liten gjennomslagskraft som beslutningsgrunnlag, også når mange kan kjenne seg igjen i innholdet. Ja, selv om generasjoners erfaring, også i ulike kulturer samsvarer, anser vi det kvantitative – observatørens målinger og analyser – for det pålitelige.

Nå er vi imidlertid til slutt kommet så langt, at samfunnsvitenskaper som legger opp til kvantitative metoder, har tatt for seg forholdet mellom handling og teori/kunnskap (saksforhold som beskrives på en abstrakt måte, på en måte der «målgruppen» ikke selv gjør erfaringer om saksforholdet). Det viser seg, ikke overraskende, at teori eller kunnskap, ikke uten videre fører til handling (3). Det er også vel etablert at straff ikke er et særlig virksomt middel til atferdsendring (4). Belønning av ulike slag, ikke minst mestringsglede, gir vesentlig bedre resultater.

Generasjoners erfaring, også i ulike kulturer, har pekt på møtet med fri natur, og møtet med bærerne av erfaring på tvers av generasjonene som en veg til skapende evne og handlekraft. I vår norske tradisjon finner vi eksemplet i eventyret om Per, Pål og Espen Askeladd (5). I den engelskspråklige verden betegnes Askeladdens evne til å finne utveger i gåtefulle situasjoner som serendipity. I eventyret om de tre prinsessene fra Serendip (nå Sri Lanka) var det kvinnene som «tilsynelatende tilfeldig snublet over løsningen på spørsmål uten kjent fasit». «Tilsynelatende tilfeldig» for den som ikke har gått i Askeladd-skolen med «de gode hjelperne» som vegledere.

Naturmøte og u-middel-bar-het eller objektivitet og analyse?

At den skapende evne ikke er avhengig av den analytiske, eller abstrakte, logiske og regelbundne tenkemåten, er igjen en erfaring de fleste har gjort i form av en «aha-opplevelse» (et skapende øyeblikk). Også denne folkelige erfaringen har nå blitt bekreftet gjennom forskning innen den mest kvantitative blant naturvitenskapene – matematikken. Den omfattende forskningen med sikte på å konstruere «intelligente», egentlig «kreative» elektroniske datamaskiner, har ført frem til det resultatet, at skapende evne ikke er regel-bundet og logisk av struktur. Nøkkelen til skapende evne er erfaring fra situasjoner rike på mangfold, og vår evne til mønstertolkning, gjenkjenning av mønstre og øyeblikkelig tilgang til våre erfaringsmønstre (6).

Resultater fra andre naturvitenskapelige disipliner har dessuten vist at vår evne til å samle erfaringsmønstre er knyttet til underbevisstheten, og at informasjons-kapasiteten er rundt 1.000.000 ganger større enn for vår bevisste læring (7).

Når vi til daglig ikke reflekterer over vårt enorme talent til å samle erfaringsmønstre i naturpregede situasjoner (Nobelprisvinneren Konrad Lorenz (8): Die Natur ist unmittelbar verständlich), og betydningen for vår skapende evne, er forklaringen enkel. I vårt velstandssamfunn er det den kvantitative tenkemåten som er etterspurt. Denne tenkemåten baserer seg på at man går «ut i naturen», isolerer fragmenter (analyse kommer av å skille ad) og leser av måleinstrumenter. Bare det bevisstheten registrerer gjennom måling (primære sansekvaliteter) er gyldig, gir basis for objektivitet. Naturvitenskapens seiersgang bygger på at alt betviles. Tvil krever at fri natur gjøres til objekt. På denne måten utelukkes i prinsippet forskerens deltakelse i form av erfaringsbasert skjønn, fordommer eller egeninteresser. Følgene av slike arbeids- og tenkemåter – «de uante konsekvenser» – er imidlertid at resultatene av slik forskning ikke er annet enn data og abstrakte beskrivelser av strukturer. Hverken forskeren eller de som instrueres i den naturvitenskapelige beskrivelsen, utvikler noe forhold til fri natur. Kravet om objektivitet gjør objektet til et det, og forbyr nærhet, kjennskap, verdsetting (ut over det som har med knapphet/økonomi å gjøre) og følelsen av å høre til. Naturvitenskapen frarøver naturen dens innhold, og forhindrer med kravet om abstraksjon enhver form for identifikasjon (Arne Næss, 9).

En kløft mellom natur og menneske

Da de to naturvitenskapsmennene Mesarovic og Pestl i 1974 avga Den 2. rapporten til «The Club of Rome» (10), bekreftet de den første rapportens konklusjon om at vi måtte innse at det var grenser for vårt naturforbruk (11), og derfor den «målemetoden» som kalles økonomisk vekst. Den andre rapporten gikk videre til spørsmålet om hvorfor velstandslandene ikke hadde greid å bremse forbruksveksten. Svaret de ga, var, at det i velstandslandene «har oppstått en kløft mellom natur og menneske».

Denne kløften er nettopp den som foreskrives for objektiv kunnskap i den naturvitenskapelige metoden. I løpet av de siste 10 generasjoner har tvilen erstattet troen som forutsetning for sannhet. Ifølge Descartes som banet vegen for den moderne tenkemåten, er naturen ting-lig. Vi vil vite sikkert, derfor skal vi betrakte naturen som res extensa – ting av utstrekning. Med den eventyrlige suksessen som naturvitenskapen har åpnet for gjennom den tekniske utnyttelsen av fri natur, har res extensa-tenkningen etterhvert gjennomsyret alle moderne samfunn og ført til en utbredt ressurs-tenkning. Res-surs er et sammensatt ord av latinsk opprinnelse. Bokstavlig talt betyr det tingkilde. Oppfatningen av fri natur som kilde til ting har til og med spredt seg til dem som bidrar til produksjonen av tingene. De omtales gjerne også som «ressurser» (12).

Hvis Mesarovic og Pestl har stilt en korrekt diagnose for samfunn i ulage (det kom ingen vesentlige motforestillinger i sin tid), bidrar vi åpenbart ikke til å avskaffe kløften mellom natur og menneske ved ensidig å utvide vår kunnskap om natur som objekt. Likevel er det nettopp det som har foregått i økende omfang de forløpne 20 år.

Den gang da et barn kom med det forløsende ordet, da keiseren hadde iført seg de nye klærne, hadde objektivitetstenkningen ennå ikke overtatt for det umiddelbare, fornemmelsen, intuisjonen, den underbevis(s)te evnen til å tolke tilværelsens grunnmønstre på bakgrunn av minst 100 000 generasjoners tilværelse som jegere og samlere. Barn i velstandslandene er imidlertid gjennom medier, barnehage, førskole - og en viss voksenkontakt – allerede meget tidlig sosialisert til å tenke som makthaveren(es) rådgivere.

Vi har gått i en logisk felle, fanget som vi er i våre regelbundne analyseformer. Når vanskelighetene vi står overfor er så alvorlige, at vi i dag ikke har kunnskap nok til å finne virksomme løsninger, resonnerer vi oss frem til at mer objektorientert forskning skal til for å finne løsningen. I boken «The Closing of the American Mind» fra 1988 peker idehistorikeren Allan Bloom (13) således på at universitetene har sviktet sin oppgave som fristed for anderledes tenkende forskere.

I stedet har disse tradisjonelt frie forskningsinstitusjonene blitt nyttige og populære. Etter oppskriften Nothing succeeds like success, fortsetter forskningen og forskerrekrutteringen i samme sporet (jfr. Thomas S. Kuhns kritikk av standardvitenskapene) (14). Ved at idehistorie og generell kulturhistorie forsømmes som allmendannelse, går vi glipp av muligheten til å lære av følgene for samfunn og natur av den bakenforliggende tenke- og handlemåte.

For every living creature knows something about life that even the most brilliant biologist cannot discover except by living.

Lewis Mumford (15)

C.W. Rubensons ord: «…og de som aldrig har følt det, vil saa allikevel ikke forstaa», oppsummerer det uføret vi har kommet opp i i de demokratisk styrte velstandslandene. Egentlig gjør vi jo plass for erfaringsinnslag i de demokratiske beslutningsprosessene. Men da skjer det helst ved at interessegrupper utgjør et flertall, eller ved at «magafølelsen» – uttrykksmåten sier alt om den betydning vi egentlig tillegger erfaringslæringen – slipper til. Når vi forbereder beslutninger som kan bety varige endringer av fri natur – natur som har sine rytmer (døgn- og årsrytmer, osv.) og sitt artsmangfold i lage – har vi med et stort eller lite skritt å gjøre i retning av å tilrettelegge Jorden som et fengsel, Romskipet er det beste bildet på et slikt tilholdssted der alle naturens urmønstre mangler. Med alle våre dyrekjøpte erfaringer fra de objektive vitenskapenes feilslåtte prosjekter, må det være en selvfølge i et demokrati at de som har førstehånds kjennskap fra liv i natur, har krav på en troverdighet som i det minste tilsvarer den vi tillegger kvantitative arbeider (16).

Naturmøte som borgerlig rettighet i et levende demokrati

Verden over har naturtilknyttede kulturer gått til grunne i «romskip» – les reservater. De var «venner» med stedet (Norberg-Schulz, 17). De hadde et jeg-du forhold til fri natur (Martin Buber om møtet, 18). Jeg-du forholdet til fri natur var og er livsviktig. I de moderne velstandslandene tilsier det ikke bare at innbyggerne med et inderlig forhold til fri natur, skal slippe å bli betraktet formelt eller uformelt som egeninteresserte og dermed inhabile i avgjørelser om inngrep og/eller «omdisponeringer». Men at naturmøte får hjemmel som en borgerlig rettighet. Bare på den måten kan samfunn i fremtiden være sikret velgere med naturkjennskap – fortrolighet med natur fra varig egenerfaring. Bare på den måten gir vi demokratiet evne til Å hamle opp mot markedets makt.

Tiden har kommet til å gi plass til en institusjon som får mulighet til å drive fri forskning om naturmøtet og la studenter fordype seg i erfaringsmønstre fra ulike tidsaldre og den hevdvunnende forståelsen som lå bak. Vi trenger et Grønt Universitet som hverken er «populært» eller «nyttig», forstått i kortsiktig vinnings hensikt. Mens vi strever med å få til et slikt fristed for å utarbeide livsvennlige, menneskeverd- og naturverd-rettede bidrag for et liv i lage, bør vi gi friluftslivet etter vår norske tradisjon den oppmerksomhet denne folkebevegelsen fortjener som en veg til endring – med glede (19).

II. Liv-i-lage – et demokrati krever natur-møte for alle

Natur-møtet er mer enn en observasjon, en registrering, en utsikt, et attraktivt sted, en eksotisk situasjon, en sjeldenhet. I møtet er det ikke et jeg (subjekt) som observerer et det (objektet), slik den naturvitenskapelige tilnærmingen til natur krever. Vi hever oss ikke over fjellet som et det. Vi møter fjellet som et du, som den andre. «Subjektivitet» blir ikke en mangelfull innstiling. Det blir en grunnleggende forutsetning for å lære å kjenne, å utvikle kjennskap. Først gjennom nærhet, tilstedeværelse, med-levelse og innlevelse, knyttes det fortrolige bånd, blir identifikasjonen til. Møtet an-går oss, be-veger oss, griper oss – den andre gjør oss anderledes. Naturmøtet er mer enn en flyktig opp-levelse. Vi merker en endring. Vi blir vàr. Og vi farer vàrlig (18).

Forutsetningen for at natur-opplevelse skal bli et naturmøte er, som Rubenson sier, «Først (oppfyllt) når en har evnen og viljen til å ta med A l t». Om sine natur-møter sier han nettopp: «Vi lærte at kjende fjeldet (den gang)». Og «kjendskapen til fjeldet». sier han så, «er det samme som kjærlighet». Så føyer han til det selvfølgelige i møtet: «Og respekt». Møtet utløser dype følelser hos oss. Vi må ty til ord som uttrykker uegennyttighet og vesenslikhet: kjærlighet. En høyt verdsatt norsk dikter velger nettopp å uttrykke seg så sterkt, når han skal uttrykke det uuttrykkelige:

Det er ingen tvil om at det her er mer enn en abstrakt, nasjonalistisk ide. Det er:

Poeten føyer så til:

Vårt store hjem er fjordene, skogene, fjellet med været som gir liv og mangfold til den frie naturen. Naturmøtet gir oss trygghet. Vi får den gode følelsen av å «høre heme enstann» (20).

Mister vi naturmøtet blir vi hjemløse. Vi ender som fremmede på rastløs flukt mellom moteriktige trender, eller som aggresive «risk takers». Vi blir en ulykke for samfunnet Vi blir en ulykke for fri natur.

I løpet av 1980-årene utredet Norge som den første nasjonen i verden, en offentlig friluftslivspolitikk (21). Et enstemmig Storting sluttet seg i 1988 til målsetningen om friluftsliv for alle. Det var også bred, politisk enighet om at et viktig virkemiddel derfor måtte være å se til at nærmiljøet rommet (fri) natur, som en forutsetning for friluftsliv i dagliglivet. Stortingsmeldingen om friluftlisvspolitikken var heller vag i formuleringen av kvalitetene i naturog friluftslivsbegrepene. Uten å gå særlig inn på meningsinnholdet, ble norsk friluftslivstradisjon og friluftsliv i harmoni med naturen gitt som referanse (22). Sett i lys av samfunnsutviklingen det siste ti-året, nødvendigheten av å oppnå endring i velstandslandenes livsstil og den gjeldende friluftslivpolitikken, bør følgende tiltak nå gis prioritet:

Fri natur må være tilgjengelig for alle – det vil si:

• Tilgang til fri natur over hele landet – natur som følger sine naturgitte rytmer gjennom døgnet og året (lys, varme, vekstsesong, osv.)
• Tilgang til fri natur av så stor utstrekning at naturmøtet kan være uforstyrret av naturinngrep som produksjonsvirksomhet, transport, tilrettelagte fritidsaktiviteter, o.l.
• Tilgang til alle naturfonner som er vanlig i området, Og som det er tradisjon for å ferdes i (sjø, skog, fjell)
• Tilgang til mangfoldig, fri natur etter evne for enhver – gammel og ung, øvd og uøvd

III. Naturmøte for alle krever tilgang til vegledning

Naturmøte krever ikke bare lett tilgang til fri natur for alle. Fordi 3/4 deler av den norske befolkningen nå er bosatt i tettsteder, mangler mange den naturkjennskap og de ferdigheter som skal til for å greie «dørstokk-mila». Vi trenger derfor aktiv, offentlig innsats slik, at vegledning i friluftsliv blir tilgjengelig for alle (23).

Vegledning i friluftsliv må være tilgjengelig for alle, slik at tilrettelegning ikke kreves – det vil si:

• Tilgang til vegledning over hele landet – fortrinnsvis i familien, vennekretsen, arbeidsmiljøet eller i nabolaget eller gjennom frivillige organisasjoner, profesjonelle eller offentligeinstitusjoner
• Tilgang til kvalifisert vegledning i tråd med friluftslivets tradisjonelle naturkjennskap og verdier – et friluftsliv som levendegjør menneskeverd og naturverd
• Tilgang til vegledning i alle naturformer i området som det er tradisjoner for å ferdes i
• Tilgang til vegledning for alle – gammel og ung, øvd og uøvd

Den offentlige friluftslivspolitikken bør overlate tilrettelagte, utendørs fritidsaktiviteter til næringslivs- og idrettsinteresser. Tiltakene bør konsentreres om vegledning i form av støtte til kvalifisering av vegledere og til vegledning for alle (26).

Vegledning i friluftsliv

Vegledningen i friluftsliv foregikk før i familie- og vennekretsen. Gjennom 1970- og 1980-årene har det i Norge foregått en viss institusjonalisering av denne prosessen, som Konrad Lorenz pekte på vilkårene for med sitt etologiske testamente: Die Natur ist unmittelbar verständlich (8). For barn, ungdom, voksne og eldre – for den som har fått muligheten til å møte fri natur fra barndommen av – er forklaringer og undervisningsmidler en komplikasjon. I tråd med mediefilosofen McLuhan (27) opplever vi i friluftslivet av tradisjonelt slag at: The Medium is the Message. Prøver vi å «for-midle» natur med medier, blir det helst middelet som trenger seg på. Møtet med natur som er seg selv – fri natur – utløser imidlertid umiddelbart forståelsen hos oss. At det er slik, bekrefter jo vårt menneskelige kulturmangfolds tusener av generasjoner uten skole med vegger.

Vegledning i friluftsliv er forsøk på å levendegjøre møtet med fri natur i tårene til naturnære kulturers tradisjon. Veglederen arbeider i tråd med den tradisjonelle bestemor-/bestefarsrollen. Barn som blir snytt for lek i vilter mangfoldighet i fri natur blir lett fremmede i livet. Lek er livsviktig. Lek i natur er vegen til forståelsen av at naturen er kulturens hjem. Menneskeverdet, så vel som naturverdet går tapt uten leken i den frie natur. Både by og land merker modemiser-ingen. Med naturlig friluftsliv kan leken som naturmøte fortsette livet ut.

Trantjernseminaret (FOR-UTs 5. arbeidsseminar 1979, 24) konkluderte med at en vegleder i naturlig friluftsliv tar på seg et tredelt ansvar:

• Ansvar for å levendegjøre verdiene i naturlig friluftsliv
• Ansvar for liv og helse for deltakerne (under vegledningen, men også i ettertid!)
• Ansvar for den frie natur der vegledningen skjer

En kvalifisert vegleder i naturlig friluftsliv må derfor:

• ha god kjennskap til fri natur, vilje og evne til å gjennomføre former for friluftsliv som ikke skader naturens liv
• delta i samfunnslivet med den hovedinteresse å arbeide for større harmoni i forholdet mellom natur og menneske, så vel som mennesker imellom (sml UNEP, 25).

Trantjernseminarets konklusjoner fra 1979 kan stå som en sammenfatning av vegledermiljøets egenart og som redegjørelse for den interesse som ligger bak arbeidet.

Liv i lage

Skapende evner renner av erfaringens røtter. Vegen til et liv i lage går gjennom erfaring. Og erfaring har med å fare og ferdes å gjøre. Når vi ferdes i skogen, blir vi kjent med alt som bor der og hører hjemme der. Vi fomler og famler oss til kjennskap, langsomt blir erfaringen til ferdigheter.

Å erfare er selvsagt også forbundet med fare. Men for den som farer vàrlig, er fare ikke farlig. Vàrheten åpner for et møte med de iboende krefter i fri natur. På denne måten møtte Askeladden sine gode hjelpere, og hans valg på vegen var med på å bestemme skjebnen til hjelperne. I denne gjensidigheten frigjør vi oss fra den ulmende følelsen av å være fremmede. Vi kjenner etterhvert som Askeladden, at vi inngår i et større fellesskap.

Gjennom de kyndige hjelperne vokser en trygghet i opplevelsen av å høre hen enstann. Slik kan vegledning i naturlig friluftsliv bli vår tids Askeladdskole, der vegen er målet, men også en gledelig veg hjem – en veg til endring med glede.

Litteraturhenvisninger

(1) Rubenson, C.W.: Vor Sport i Norsk Tindeklubs Årbok 1914, Steenske Forlag, Oslo 1914, 1-9

(2) Packard, V.: The Hidden Persuaders. Pocket Books, N .Y. 1958

(3) Aarø, E.: Kva påverkar folks åtferd, i Frisk i friluft, FRIFO, Oslo 1993

(4) Stipek, D.J.: Motivation to leam – From Theory to Practice. Allyn & Ason, Needham Hights 1993

(5) Asbjømsen, P.C. og Moe, J.: Folke- og huldreeventyr. Bd 2, 14-17 og 90-99. Gyldendal, Oslo 1932

(6) Ravn, J.: Intelligens er ikke at have teorier om verden, i Paradigma 1983:3, 4-10

(7) Nørretranders, T.: Merk verden. Cappelen, Oslo 1991

(8) Lorenz, K.: Der Abbau des Menschlichen. Piper, München 1983

(9) Næss, A.: Gestalt-ontology and Gestalt-thinking, manuskript 1989

(10) Mesarovic, M. og Pestl, E.: Menschheit am Wendepunkt. dva, Stuttgart 1974

(11) Meadows, D.H. og DL, Randers, JJ og Behrens, W.W.: Die Grenzen des Wachstums, dva, Stuttgart 1972

(12) Lindøe, P.H.: Kvalitetssikring og intern kontroll. ad Notam/Gyldendal 1996

(13) Bloom, A.: The Closing of the American Mind. Penguin New York, London 1988

(14) Kuhn, T.S.: The Structure of Scientific Revolutions. 2.utg. Univ. of Chicago Press, Chicago 1970

(15) Mumford, L.: The Myth of the Machine, Bd.II, The Pentagon of Power. Harvest HBJ Book, N.Y. 1978

(16) Faarlund, N.: Støy og stillhet i friluftsliv. SFT-rapport nr. 92:39, 50-57, Oslo 1992

(17) Norberg-Schulz, C.: Et sted å være. Gyldendal, Oslo 1986

(18) Buber, M.: Jeg og Du. Cappelen, Oslo 1968

(19) Faarlund, N.: Natur-livsfilosofiske tanker i Per-og-Pål tider. Bidrag til Naturfilosofisk seminar 1995 (under trykking)

(20) Brodahl, S.E.: Høre heme enstann. Tiden, Oslo 1992

(21) Miljøverndepartementet (red): En utredning fra Miljøverndepartementet. Rapport T 593 1985

(22) Se (21), s 84

(23) St. meld. nr. 40: Om friluftsliv (1986-87)

(24) FOR-UT (red): Krav til vegledere i friluftsliv – Trantjern-seminaret, i mestre fjellet 29(l980): 13-14

(25) FN-UNEP (red): The Belgrade Charter i Connect 1 (1976) 1:1-2

(26) Miljøverndepartementet (red): Friluftsliv – vegledning, opplæring og informasjon. RappottT-598 1985

(27) McLuhan, M.: The Medium is the Message. Gyldendal, Oslo 1965

(28) Faarlund, N.: Identification is not the Goal – it is the Way, i Witoszek, N. og Brennan A.: Festskrift 1996 – In Honour of Arne Næss. SUM, Oslo 1996, 483-86

---

² mestre fjellet 44

Det var en gang en gutt som het Espen Askeladd

– eller tanker om den gåtefulle vegen til liv i lage³

Bål

Ved som brenner – oxydasjon av organiske forbindelser fra biomasse-ressurser.

Sier Per og Pål.

Stråling – i det synlige og infrarøde området av spekteret.

Føyer de naturvitende til.

Vi lever i Per-og-Pål-tider, må vite. Og kunnskap er makt. Og makten ser ikke skogen for bare trær. Så lenge det rekker (som det heter når det er salg), er trær ikke annet enn en res-surs (ting-kilde).

Men hva ville unge Espen med tilnavnet Askeladden ha å fortelle om bålet, mon tro? Det er det ikke lett å svare på nå til dags. For Askeladder vokser ikke på trær – i alle fall ikke i tider med monokultur av gran og storflatehogst…

Askeladdene vokste vel ikke på trær «før i vær'n» heller. Men de vokste opp med trær, blant – unge trær, voksne trær, gamle trær, tørre trær, vindfall, stubber og kvist og kvas. Det var mange trær. Og det var mange busker. Den tiden tror jeg forresten at det var mange Askeladder også. Det hadde noe med oppdragelsen å gjøre. Eller «folkeskikk», som det heter i norske dialekter den dag i dag.

Folkeskikk

Bålet, ville vel Espens bestemor og bestefar si – de som selv hadde kommet til skjels år og alder i Askeladd-tradisjonen – bålet står også for ritual. Bålet er symbol for gløden, og for muligheten til å grunne på det uutgrunnelige.

For Per og Pål kunne det se ut som om Espen bare rotet i asken. Brødrene festet seg ved at den spede yngstebroren gikk i temmelig uflidde og loslitte klær. Klærne, og gutten med, var heller ikke fri for sotflekker. Det viste seg at Per og Pål skuet hunden på hårene. Og vi, som snipp-snapp-snute, har fått med oss hvordan det gikk da eventyret var ute. Vi har oppfat-tet moralen. Men vi lever jo i en tid med monokultur og storflatehogst…

Dessverre for oss brydde ikke eventyrfortellerne seg med å pensle ut den kyndigheten som bålet krever. Den tid, da våre formødre og forfedre tok folkediktningen i bruk for å holde «hoveddragene i nationens skapende evne» i hevd (Moltke Moe om eventyrene), kjente gammel og ung bålet. Kjennskapen til bålet var selvfølgelig for tradisjonsbærerne. De samlet seg derfor helt og fullt om å dramatisere de meningsbærende historiene. Det gjaldt å få frem at for å løse gåter kreves det årvåkenhet, innlevelsesevne og kløkt av den som skal ha håp om å lykkes.

Rå kraft, kjekkasseri og mangel på vørdnad strekker ikke til i slike sannhetens øyeblikk. Nei, i kunnskap-er-makt-kultur er ikke kjennskapen til bål noen selvfølgelighet – i en kunnskap-er-over-makt-kultur der vi med en kjettersk plagiering av Michelangelos skapergest setter i gang produksjonen av både lys og varme med et enkelt fingerpek mot bryterne…

Fordi Per-og-Pål-leserne av folkeeventyrene blir revet med i thrillerne om troll og prinsesser, får de ikke tak i mangfoldet av kyndighet som utgjør forutsetningene for at Askeladden skal lykkes. Med karakteristisk rastløshet og manglende fornemmelse for det uanselige, for det store i det små, synes det for dem som om det er bare flak som gjør at Espen snubler over løsningene. Det kommer jo an på øynene som ser. Det kommer an på paradigmet (som vi sier på nytt-norsk).

Gåte og problem

Så må vi kanskje hente impulser fra den abstrakte og logisk stringente tenkemåtens mest ytterliggående fremstøt – forskningen omkring «intelligente maskiner» - for å komme på løsningen av den egentlige gåten. For den moderne leseren av Askeladd-eventyrene er jo gåten hvordan man (ut)danner Askeladder!

I intervju med Ib Ravn (Paradigma 1989) sier filosofiprofessoren Hubert Dreyfus, broren til matematikeren som også har fulgt informatikkens energiske fremstøt mot «mekanistisk kreativitet», at hele prosjektet har møtt veggen. Skapende evne er av vesen ikke regelbundet, men ernærer seg av erfaring: «…praktisk intelligens er ikke at have abstrakte teorier om verden udenfor os, men at være fordybet i en konkret sanselig verden og handle optimalt ud fra vores tusindvis af konkrete erfaringer med denne verden». Kanskje hadde Vaclav Havel orientert seg om situasjonen ved forskningsfronten for «kreative» datamaskiner, eller er det like trolig at kunstneren og politikeren ut fra sin kulturelle erfaringsbakgrunn og intuisjon kommer til at «vi trenger radikalt å forandre menneskets holdning overfor verden». I sin tale til Den økonomiske Verdeskongressen i Davos vinteren 1998 konkluderer han med at:

«Vi trenger å frigjøre oss fra den hovmodige forestilling at verden bare er en rebus det gjelder å løse», sier Havel. Dikteren vegleder oss i forståelsen av det umistelige budskapet fra tider da kjennskapen til bålet var en selvfølgelig veg til opplysning uten hovmot. Såpeoperaene om troll og prinsesser, Askeladden og de gode hjelperne, handler jo om hva som skjer når vi går i den fellen å tro at verden møter oss med «problemer». Og at for all problemløsning finnes det «bruksanvisninger» som er virksomme uten ulykksalige følger. Natur og kultur møter oss med gåter. Det demrer for oss at rebus-ten-kerne ved datamaskinen med sitt RAMmel og ROMmel har det i sikte: gåter er som gordiske knuter – man løser dem ikke med knivskarphet. Den som gir seg i kast med gåter, trenger skapende evner.

Liv i lage!

Skapende evne renner av erfaringens røtter. Vegen til et liv i lage går gjennom erfaring. Og er-far-ing har med fare – å fare/ å ferdes – å gjøre. Når vi ferdes i skogen, blir vi kjent med dem som bor der – med dem som hører hjemme der. Vi utvikler ferdigheter som er-faringen forlanger av oss. Vi fomler og famler oss til kjennskap. Da er det godt å ha gode hjelpere – bestemor og bestefar – som selv har fomlet og famlet som ham, som foreldre, fomlet seg til mesterlighet. Under kyndig vegledning av gode hjelpere i den lange rekken av gode hjelpere frigjør vi oss fra den ulmende følelsen av å være fremmede. Vi blir trygge i opplevelsen av «å høre heme enstann». Å erfare er også forbundet med fare. Men fare er ikke farlig for den som farer vàr-lig; for den som er vàr, blir vàr når fri natur viser sine iboende krefter. Med erfaring følger ferdighet, handlekraft og skjønn – en evne til å skjelne som renner av kjennskap og vennskap. Mens kunnskapen er verdi-løs – deskriptiv – ut fra kravet om objektivitet og tilskuer-mentalitet, har kjennskapen kjøl og ror. Fordi kjennskap fører til vennskap, er kjennskap verdi-full. Vennskap forplikter. Kjennskap forplikter.

Askeladd-skolen gikk altså ut på «at være fordypet i en konkret sanselig verden og handle optimalt ut fra vores tusindvis av konkrete erfaringer med denne verden». I møte med de gode hjelperne – hjemlig kultur, fri natur – fikk Askeladden sin dannelse, ikke bare ut-dannelse. Skusler vi bort våre talenter til å bli vàr, til å undres, til å fomle og famle oss til ferdighet, skjønn og handlekraft, ender vi som «merkaløypefolk». I et land som stiger frem, kan vi misbruke fare som rusmiddel. Vi kan også prege folkeskikken ved å søke muligheten til å er-fare. Med våre valg bestemmer vi også skjebnen til de gode hjelpeme.

Snipp, snapp, snute…

---

³ mestre fjellet 44

Er vår naturverd-friluftslivstradisjon «gammeldags»?⁴

Stillhet er en måte

den frie natur taler til oss

ved å tie

Allerede i den første måneden i det første året i det nye århundret inviterte gruppe forskere, formidlere og planleggere fra inn- og utland til å komme s; presentere sine erfaringer og tanker for fremtiden» (1) med hensyn til friluft kelskiftet 2000. Den første institusjonen for høgere utdanning i Norge som luftslivsstudier etter norsk tradisjon for mer enn 30 år siden, går nå inn for å slikt friluftsilv, også utenlands. Selv om det ikke er fritt for at friluftsliv ofte en husmannstilværelse etter at arbeidsfeltet fikk innpass i norske, akademisl sjoner, er det etter mitt syn likevel for sent å være pessimist nå (!).

I disse Per-og-Pål tider bør vi gi NIH vår helhjertede støtte i arbeidet med å naturmøtets friluftsliv i internasjonal sammenheng. Vi er jo i den heldige sil særegne (kultur)historiske omstendigheter gjør det lett å etterspore hvordan følge C. W. Rubenson av en «dyp trang til at føle samhørigheten med natur «ud til havet, ind i skogene, op paa fjeldet « (2). Under den vårløsningen i historie som fikk betegnelsen romantikken, ga muligheten seg for Norge til med en egenart som var perfekt tilpasset «det politisk korrekte» i epoken: ble synonymt med å være av «de ville» som var blitt «edle» gjennom et liv

En enestående tradisjon forplikter!

At vi, takket være «byfolk» (Rubenson), har en enestående tradisjon for un: verdifull naturferd, gir oss liten grunn til å hovere, men så mye større forpl finne fulltgode måter til å levendegjøre friluftslivets opprinnelige verdier. E si om norsk friluftslivs egenart:

• at norsk, nasjonal identitet i løpet av det 19de århundre med den dype, romantiske bevegelse som klangbunn i europeisk kultur ble knyttet til fri natur og «de edle ville», som hadde «gått i naturens skole» (3)
• at et fåtallig, norsk borgerskap i de største byene søkte «ud til havet, ind i skogene, op paa fjeldet (Rubenson, 2) for å oppnå status som «edle ville», dvs status som ekte nordmenn i øynene til de mange dannelses-touristene, som gjestet Norge i «la belle époque» (4)
• at den dype, romantiske bevegelse var en protestbevegelse mot den naturvitenskapelige tenkemåte slik den avtegnet seg i tidens næringsog samfunnsliv (5)
• at den dype, romantiske bevegelse kritiserte naturvitenskapens reduksjon av fri natur til det som har utstrekning /det målbare som ikke har verdi i seg selv, og hevdet at «naturen er synligjordt ånd, ånden er er usynlig natur» (Schelling, 6)
• at sen, og i internasjonalt perspektiv, småskalaindustrialisering av Norge av-fødte en arbeiderbevegelse som i sin kulturutvikling (i motsetning til sine uten-landske klasse-frender) tok opp i seg borgerskapets friluftslivsverdieer (7)

Så tidlig som i 1868, bare 11 år etter at verdens første friluftslivsorganisasjon - «Alpine Club» - ble til, ble Den norske Turistforening stiftet. I løpet av 1930 - 40-årene utviklet så en liten overklasses naturferder seg til hele folkets friluftsliv.

Fordi kultursporene etter utviklingen-av den norske friluftslivstradisjonen er så sterkt knyttet til det nasjonale gjennombruddet og den senere, politiske historien, er vi i den heldige situasjon at vi kan bestemme friluftslivets egenart med en klarhet som ikke noe annet land kan (8). I begeistringen over denne oppdagelsen er det snart gjordt i takt med tiden å utforme en regelgivende definisjon. Ved nærmere ettertanke, og for min del ut fra blandede erfaringer fra slutten av 1960-tallet/begynnelsen av 1970-tallet (9), er det mitt syn at bestemmelsen bør bygge på verdiorienteringen. Av den kulturelle sammenhengen gir det seg da, at friluftslivets tradisjonelle verdier er den dype romantikkens verdier (6):

• Naturverd
• Menneskeverd

Friluftslivets tradisjonelle verdier – ja , men…

I dragsuget av gjenreisningen etter 2. verdenskrig (10) og globaliseringen av vårt samfunn med olje som smøring for vår økonomi, står hverken tradisjoner eller egenverdier høyt i kurs.

Med modernitetens hovedperspektiv (se f eks Dag østerberg: Det moderne, 11) - instrumentell fornuft (den naturvitenskapelige tenkemåte) og fremskrittstroen (troen på at instrumentell fornuft stadig frembringer det nye, overlegent det som allerede er kjent) vil det være bakstreversk å holde i hevd kulturtrekk fra tidligere århundrer. Ikke minst er det rimelig å etterlyse fornuften i å holde i hevd verdier som kunne true modernitetens tredje hovedperspektiv – den individuelle frihet.

Ja, men… den instrumentelle fornuft med fremskrittstroen som bærebølge har med kravet om individuell frihet som spydspiss, ført med seg et stormløp mot fri natur og medmenneskelighet i en utvikling av vulkansk art.

Det modernes stormløp mot fri natur

Bare ett ti-år etter 2. verdenskrig ble det amerikanske næringslivet seg bevisst at etterspørselen ikke lenger kunne forventes å holde tritt med varetilbudet. Allerede i 1957 avslører forfatteren Vance Packard i boken «The hidden Persuaders» (12) også hvilken taktikk man slo inn på. Ved hjelp av reklame – eller mer treffende betegnet salgs-propaganda – lyktes man i å presse frem bruk-og-kast livsstilen.

Salgspropagandaen argumenterer ikke. Inspirert av politiske propaganda-metoder, og videreutviklet med kunnskap fra nyere forskning innen psykiatrien og aktuelle samfunnsvitenskaper (psykologi, pedagogikk, sosiologi, m.v.) appellerer man til underbevisstheten. Mens «de skjulte overtalere» allerede slo gjennom med full tyngde i USA i 1960-årene, ble vi i Europa og Norge først utsatt for denne markedsføringen av det moderne slaget i 1970-og 1980-årene. I dag tårner konsekvensene av «den amerikanske livsstilen» seg opp globalt. Produksjonsveksten er blitt til vekst-produksjon. Vi oversvømmes av TING i et slikt omfang at det går på livet løs for mennesker såvel som vårt hjem – naturen.

I modernitetens malstrøm har «de skjulte overtalere» glidd inn i vår hverdag uten at vi riktig har tatt inn over oss den livstruende virkningen. I dagliglivet maser og kaver vi i IK-teknikkens samfunn. Vi merker nok også at den frie naturen lider. Oppvekstmiljø og forurensning, «livsstilsykdommer» og nedbygging av fri natur settes i fokus av aktivister. Etterhvert har også mas(s)emediene hertillands gitt slike tema bredere plass, dessverre mer og mer med «infotainment». Til slutt har så politikerne «kommet på banen». Vi har fått en «grunn, økologisk bevegelse» som er opptatt med å kurere symptomer.

Næringsliv, medier og politikere kan nåtildags knapt forventes å drive det lenger enn til å skvette vann på gåsa. For det er nettopp i disse kretsene at salgspropagandaen er blitt arbeidsmåte og verdensbilde. Hvis vi fjerner fernissen, emballasjen, retorikken, kommer jo rene «helvetesmaskinen» for dagen. Denne maskinen som står for vekst-produksjonen, fortjener sitt navn fordi vi har med en tilbakekobling å gjøre som ingeniører riktignok kaller "positiv". Men selv om vi lenge har blitt tutet ørene fulle av fordelene med at alt skal og må bli større, demrer det endelig for noen og hver at en forsterkende tilbakekobling ikke alltid er positiv. Resultatet her blir «en ond sirkel»: