(Foto: Torbjørn Ydegaard)
Kolofon
© Nils Faarlund, 2016
Samlede Verker VII
Fjellskiløping4 og Snø, snøskred og redningstjeneste5
Forlag: Books on Demand GmbH, København, Danmark
Tryk: Books on Demand GmbH, Norderstedt, Tyskland
ISBN: 9788771887457
Redaksjon: Torbjørn Ydegaard
Fotos: Camilla Stensbye, Annika Reinertsen, Jørgen Gormsen, Aage Jensen (inkl. omslag) og Torbjørn Ydegaard
4 Norsk skiinstruksjon III. Fjellskiløping. Hovedforfatter Nils Faarlund. Redaksjon: Den Norske Skiskole i samarbeid med Norges Skiforbund. Utgitt i 1973 av: Foreningen til Skiidrettens Fremme/Barnas Skifond og Landsrådet for skoleidrett
5 Norges Røde Kors Hjelpekorps.
Norsk Skiinstruksjon ble første gang utgitt i 1958 med Harald Sandvik som redaktør. En revidert utgave kom i 1961 og i 1963.
I 1967 ble verket utgitt under redaksjon av Den Norske Skiskole. Stoffet ble samtidig delt inn i hefter. Hvert hefte skulle dekke et bestemt behov, og gjøre det enklere å foreta aktuelle revisjoner uten å trykke hele verket opp på nytt.
I 1968 kom annet opplag, som bare inneholdt små forandringer. Det ble først og fremst foretatt visse endringer i svingteknikkheftet, for å bringe det mer i overensstemmelse med nyere metodiske retningslinjer.
I denne nye utgaven har en gått videre i denne retningen. En har i større grad enn tidligere forsøkt å legge opp en metodikk som passer for norske forhold, og som fører naturlig videre mot konkurranseteknikken.
Stoffet er ordnet i 4 hefter. Hefte I inneholder metodiske retningslinjer og øvingsformer for barn. Videre er enkle rennarrangement, stell og vedlikehold av utstyret, skihistorikk og norsk skilærerutdanning samlet i dette hefte, som dekker pensum for barneskiinstruktører. Hefte II behandler hopp, løype og svingteknikk mer inngående, og dekker pensum til skiinstruktøreksamen. For videre spesialisering viser en til Norges Skiforbunds litteratur til B og C kurs. Hefte III behandler fjellskiløping.
Vi takker alle medarbeidere, og håper at Norsk Skiinstruksjon fortsatt vil være til nytte og glede for alle som arbeider med skiopplæring i Norge.
For
DEN NORSKE SKJSKOLE
Tore Nilsen
Denne boken er blitt til på grunnlag av praktisk arbeid innenfor fjellskiløpning som gren av friluftslivet. Boken er holdt i en kortfattet form skrevet for praksis. Erfaringstilfanget stammer fra kursvirksomhet for friluftslivsforeninger og enkeltpersoner med friluftslivsinteresser, skole- og utdannelsesinstitusjoner, fjellredningstjenesten, forsvaret mv. Listen over dem som har medvirket til å få frem bakgrunnsmaterialet er lang og omfatter like mye kursdeltakere som folk i lærer-posisjon. En felles takk til alle, herunder kapittelforfatterne Peer H. Staff (Orientering), Dyre Meen (Førstehjelp) og redaksjonskomiteens representant Ketil Audunhus.
En vegledning i fjellskiløpning kan imidlertid i vår «fremtidssjokk»-tid ikke begrense seg til teknisk finesseri med rekreative bivirkninger. Fjellskiløpning som enhver annen gren av friluftslivet, må ses i forhold til den kultur den utøves innenfor og de tradisjoner som friluftslivet bygger på i Norge. Det innhold og den pedagogiske vei som her er trukket opp for fjellskiløpning, går tilbake til Nansens friluftslivs form – liv i naturen som alternativ livsformerfaring og som grunnlag for refleksjon – i motsetning til utendørsliv som kunstig åndedrett og «rekreasjon».
Hemsedal/HNA 1972
Nils Faarlund
Mot slutten av det forrige århundre ble det fler og fler fotturister i fjellet. De første fjellskiløperne oppsøkte snart de samme områdene om vinteren. Utfordringen i vinterfjellet, naturopplevelsen, utvungent samvær i et naturlig miljø – eller ettertanke i den dype stillheten, møte med sitt eget jeg ansikt til ansikt med rasende uvær – blir mer og mer meningsfylt for mennesker i den kulturkrets vi hører til.
Fjellmiljøet byr mangfold i utfoldelse og opplevelse – et mangfold som mennesket som art er utvalgt for gjennom en lang utviklings-historie. For ca. 35 000 år siden gjennomgikk vi den siste vellykkede mutasjon og justering til et liv i naturmiljøet. Vår fysiske og mentale helse vil således avhenge av at vårt livsmiljø og våre livsformer ikke blir for spesialisert og urbanisert.
I dag trues fjellmiljøet av stadig mer omfattende inngrep og installasjoner. Den økonomiske vekst, den videre utbygning av vår materielle velstand, skaper ironisk nok behov for friluftsliv, samtidig som den konkurrerer om og forbruker friluftslivsområdene. Det er oppstått en konflikt mellom bruksmåter av naturmiljøet som hver for seg utelukker hverandre. Uttak av mineraler, av energi fra vassdragene, osv, er irreversible inngrep, Fremføring av veier, hyttebebyggelse, mv. reduserer landskapsrommets opprinnelige egenart.
(Foto: Torbjørn Ydegaard)
Spørsmålet om nødvendigheten av å reservere store landskapsrom for friluftsformål trenger seg på. Selv om det er fastlagt i vårt lovverk at friluftslivsinteressene skal trekkes inn i beslutningene om disponering av naturresurser og naturmiljø, har man de siste årtier vært på vikende front. Fordi friluftslivet ikke bidrar til vår økonomiske vekst på noen entydig og målbar måte (f.eks. bruttonasjonalprodukt). Og fordi friluftslivsinteressene står splittet uten felles organisasjon og uten noen definisjon av betegnelsen «friluftsliv».
Nedenfor refereres en oppstilling over aktuelle grener av friluftslivet i Norge og en definisjon av betegnelsen friluftsliv som bør ha relevans både pedagogisk og samfunnsplanlegningsmessig. Ordnet etter friluftslivsmiljø kan vi dele opp i følgende grener av friluftslivet:
| Vann og vassdrag | svømming/dykking |
| tur-roing | |
| tur-padling/elvepadling | |
| turseiling | |
| Skog og mark | fotturer |
| skiturer | |
| rideturer | |
| Fjell og vidde | fotturer |
| rideturer | |
| fjellskiløpning | |
| brevandring | |
| skibestigninger | |
| klatring | |
| I alle miljø | fiske |
| jakt |
Friluftsliv drives så vel i det mere naturmiljø (friarealer og det nære oppland til byer og tettbebyggelser) som i det fjerne naturmiljø (villmarksområder, nasjonalparker). Leirliv og bivuakkering er typisk for alle grener av friluftslivet. Forutsetningen for at jakt og fiske skal regnes som friluftsliv, må være at skrevne og uskrevne regler for tiske- og viltpleie følges.
En karakteristikk av friluftsliv som dekker de nevnte grener må ta sitt utgangspunkt i menneskets livssituasjon i fortiden og i dag. Mennesket som alle andre levende vesener på vår klode, har gjennomgått en langvarig utviklingshistorie. Den mutasjon overlevet og formerte seg som var mest vellykket med hensyn til å skaffe mat, forsvare seg mot fiender, beskytte seg mot naturmiljøets krav, osv. Mennesket lever i vår del av verden i dag sterkt avskjermet fra elementene og på alle ender og kanter hjulpet av vår teknologi. Denne nye livsform har oppstått i de siste tiår av en ca. 35 000 års periode, der mennesket som andre levevesener, var underlagt naturlovene. Det hevdes at vi takket være vår enestående tilpasningsdyktighet vil greie overgangen til spesialiserte yrkesroller og til et urbanisert livsmiljø uten dyptgripende problemer. Allerede den første generasjon har imidlertid reagert på den nye livssituasjon med en rekke «sivilisasjonssykdommer» (fysisk, mentalt og psykosomatisk). Nansen advarte allerede ved århundreskiftet mot den livsform han den gang bare kunne skimte konturene av. «Gi dem noe av naturlivet tilbake», var hans råd. For dette «naturliv» brukte fjellskiløperen og polarforskeren Nansen selv betegnelsen «friluftsliv». Friluftsliv er nettopp i vår livssituasjon et nødvendig korrektiv til de livsformer som er i ferd med å slå igjennom. Mot denne bakgrunn vil vi karakterisere friluftsliv slik:
Definisjon: Friluftsliv er liv i naturen.
Ser vi så på andre, kjente aktivitetsformer i naturmiljøet, finner vi at fredelig sameksistens i noen tilfelle er mulig. I andre tilfelle er det direkte motsetningsforhold.
Aktiviteter som foregår i naturmiljøet og som er karakterisert ved at de er avhengige av tekniske fremkomstmidler, kan betegnes som friluftsaktiviteter. Med motorisert fremdrift følger støy, forurensning av vann, jord og luft, mv. Blant aktiviteter som går ut over rammen av hensynet til naturmiljøet kan nevnes:
Konkurranseaktiviteter som foregår i naturmiljøet betegnes som sport og idrett, alt etter oppbudet av tekniske hjelpemidler, Det er en viss overlapping mellom sports- og idrettsgrener som foregår i naturmiljøet og friluftslivets forskjellige grener/friluftsaktiviteter:
| a) Idrett | skiidrett |
| orientering | |
| roing | |
| padling | |
| b) Sport | seilsport |
| vannskisport | |
| fallskjermhopping | |
 |
ridning |
| motorcross |
Sport og idrett i naturmiljøet kan gå ved siden av friluftsliv, når det ikke brukes tekniske fremkomstmidler (langrenn, orientering).
Vi er inne i en periode hvor mange av våre større områder for fjellskiløpning trues av utnyttelse for energiproduksjon (vassdragsutbygging, kraftledninger, anleggsveier). Det gjelder Hardangervidda, Jotunheimen, Jostedalsbreen, Innerdalen, Saltfjellet og flere planlagte nasjonalparker nordpå. I den forbindelse er det viktig at fjellskiløperne vet at de har felles interesser med alle andre grener av friluftslivet og at man samles om en tilstrekkelig presis definisjon av betegnelsen friluftsliv.
Innen turisttrafikken finnes en annen trussel mot fjellskiløpernes miljø. Lokale interesser arbeider for å åpne fjellet med nye gjennomgangsveier, heiser, osv. Det argumenteres ofte med at man på denne måten hjelper gamle og handicappede. Ser vi på det samlede tilbud i veier og anlegg i fjellmiljø i Norge, vil vi imidlertid kunne slå fast at grupper som ikke har sin fulle førlighet, finner et bredt tilbud. Nye veier inn i hjertet av Hardangervidda eller Jotunheimen reduserer disse områdene som friluftslivsmiljø. Friluftslivet begynner der veien slutter.
Selvsagt trenger vi hytter og merkede løyper for tilvenning til fjellet. Men trenger vi mer enn vi allerede har? Et blikk på vintersportsstedenes løypekart og turistforeningenes kvisterutenett er nok til at svaret må bli nei. De kretser som vil «sikre fjellet» med tettere hyttenett, uværsly, permanentstakning av løypene, meldeplikt, osv., har oftest som mål å redusere antall ulykker. Vi må imidlertid sette et spørsmålstegn ved denne tankegangen. Ellers urørt miljø blir temmet og byr ikke lenger den utfordring og ensomhet som mange søker. Hvor blir det av «naturlivet» hvis vi lager et velferdsfjell? Skiløpere som mangler de nødvendige forutsetninger for å mestre vinterfjellet, vil være de første som kommer i en nødssituasjon når de overraskes av uvær eller dersom de i usiktbart vær kommer bort fra den merkede løypen.
Hva skal vi så legge til grunn for vår sikkerhet i vinterfjellet? Den samme basis som i alt friluftsliv: velg tur etter evne, ikke over evne!
Fjellskiløpning drives i naturmiljøet. Det vil si at det ikke må gjøres inngrep eller installasjoner i fjellet som «sikrer» oss. Vi må derfor tilpasse våre forutsetninger til fjellmiljøets krav, ikke omvendt. Dette gjelder for den enkelte som for en gruppe. Med andre ord må vi velge tur etter evne, ikke over evne. Det trengs intet mot til å utsette seg for farer man ikke aner eksistensen eller omfanget av. Selvsagt kan den dumdristige ha hellet med seg. Men å basere sin sikkerhet på hellet, fortjener ingen anerkjennelse og gir heller ikke den personlige tilfredsstillelse som en ansvarsbevisst avveining fører med seg. Turer der man har holdt seg innenfor sine forutsetninger, gir opplevelser som ikke er et produkt av tilfeldigheter. Man har selv vært opphav til opplevelsen.
Gjennomgåelse og avveining av de krav en planlagt tur stiller og de forutsetninger man på det aktuelle tidspunkt står for, gir også mental trening og mental beredskap som er med på å øke overskuddet og ofte også utbyttet av turen. Den mentale beredskap styrker likeledes evnen til å hanskes med uforutsette hendelser, uhell, osv.
I vår vurdering av miljøkravene må vi ta hensyn til:
Klima og værforhold i vårt turmiljø, er avhengig av den geografiske beliggenheten. Nedbør og temperatur forandrer seg raskt fra kystfjell til innlandsfjell (f.eks. Sunnmøre og Dovre/Rondane). Høyden over havet gir seg utslag i temperatur og vindstyrke, men også i tilgangen på ly mot vind, intensitet i solstråling, osv. Lendeforholdene bestemmer krav til skiferdighet, utholdenhet, orienteringsferdighet, m.m.
Årstiden fastlegger dagens lengde, temperaturforhold, snøforhold, strålingsintensitet, osv. Gjennom døgnet forandrer mange faktorer seg som f.eks. temperatur og føre. Været omskaper landskapet og mildner eller skjerper miljøkravene. En idyllisk tur i åpent fjellende kan bli til en orienteringsprøve og en alvorsdyst med vind og snøfokk. Dersom vi planlegger en tur i godvær, bør vi også ta med alternativt veivalg for uvær og/eller mørke.
Den enkeltes/gruppens forutsetninger avhenger av:
Fjellkunnskap og fjellerfaring er grunnlaget for vår vurdering av miljøkravene og samtidig medbestemmende for vår psykiske yteevne. Jo mer dus vi er med fjellmiljøet, jo bedre trivsel og jo større overskudd. Fjellerfaring blir også avgjørende for vårt valg av utstyr som bekledning, bivuakkutstyr, skiutstyr, osv. Men valg av utstyr må også bygge på kunnskap om hvordan vår kropp virker og på forståelse av utstyrets funksjoner. En annen viktig side ved våre forutsetninger er vår skiferdighet, orienteringsferdighet, og vår evne til å bruke og ta vare på utstyret. Den fysiske uteevnen som settes på prøve under fjellskiløpning er først og fremst utholdenheten (kondisjon) og evnen til å tåle langvarig «slit».
Som kjent varierer konkurranseidrettsmannens prestasjoner med helsetilstand, dagsform, osv. Fjellskiløperne må på samme måte regne med at yteevne varierer med tilstanden.
Til turplanen hører altså ikke bare veivalg for toppformen, men også for reduserte forutsetninger som kan skyldes uforutsette hendelser mv.
Når vi velger tur, opplever vi den samme konflikten som Nansen diskuterer i «Eventyrlyst»: «Herr Uansvarlig» ønsker å gi seg i kast med de mest spennende og halsbrekkende prosjekter. Mot ham kjemper ansvarsbevisstheten – hensynet til de nærmeste, til venner og til andre som driver friluftsliv. Hvordan skal vi få mest mulig ut av turen i form av spenning, naturopplevelse, utfordring til vår evne til å tåle å greie oss ut av krevende situasjoner? Som sagt ved å velge tur etter evne. Denne avgjørende og grunnleggende turregel nekter oss ikke muligheten til å gå en tur selv om vi er alene, om vi har dårlig trening, om værmeldingen er ugunstig, om vi har ufullkomment utstyr. Denne regelen sier oss at vi må velge turen deretter, at vi må snu om kravene øker utover våre forutsetninger, eller velge et alternativ der våre dalende forutsetninger ennå gir det nødvendige overskudd. Det må vel og merke aldri bli vissheten om at det finnes en effektiv fjellredningstjeneste som er var «sikkerhetsmargin»! Fjellredning er en meget krevende oppgave og redningsmannskapene må arbeide under de samme ugunstige vær- og føreforhold som den eller de som ikke kan hjelpe seg selv. Det vil normalt ta lang tid før unnsetningen kommer.
Kunnskap om fjellmiljøet setter oss i stand til å vurdere miljøkravene og er med å skape fortrolighet med fjellmiljøet. De viktigste emnene for fjellskiløperen er vær og klima, snø- og skredlære og is på vann og vassdrag.
Vær og klima er miljøfaktorer som har den største betydning for vår trivsel som for vår sikkerhet. Været skaper stadig nye stemninger og nye krav. Vær og klima virker også inn på vår yteevne, fysisk som psykisk. Dette må vi ta med i vurderingen når vi velger turmiljø, årstid, utstyr, m.m.
Når vi velger turområde, bør vi ta hensyn til makroklimaet, hvordan temperatur, vind, luftfuktighet/nedbør og stråling samspiller over større områder etter et mer eller mindre typisk mønster. Typisk kystklima er kjennetegnet ved milde, fuktige vintre med hyppig og sterk vind og nedbør. Innlandsklima er derimot preget av liten luftfuktighet, lav temperatur, stor strålingsaktivitet og beskjeden vind- og nedbørsaktivitet. Alt etter fjellområdenes geografiske beliggenhet kan vi vente et klima som heller mot den ene eller den andre typen. Klimaet i høyfjellet utmerker seg med betydelige vindhastigheter, lavere temperaturer og ofte forekommende tåkedannelse rundt toppene. Ved vurdering av klimaet i et fjellområde kan vi bygge på egen eller andres erfaring, på beskrivelser eller på værdata, «Fjellboka» (Dannevig 1970) inneholder meget nyttige tabeller til hjelp for valg av turmiljø i Norge.
Lokalklimaet – samspillvirkningen av temperatur, vind, luftfuktighet/ nedbør, stråling og de lokale lendeforhold – kan variere dramatisk over små avstander. Vi bør legge stor vekt på en realistisk vurdering av lokalklimaet i vårt veivalg, vårt valg av utstyr og ikke minst i vårt valg av rasteplass og bivuakk.
Vi skal se på noen typiske forhold i lokalklimaet:
a. Kald, klar natt i januar
Den kalde luften er tung og renner som vannet ned i bunnen av dalen. Over større flater eller snødekkede vann dannes kaldluftsjøer. Ofte skal man ikke klyve mange meter oppi dalsiden før man er oppe av kaldluften. 100 høydemeter kan bety over 10° C forskjell i temperaturen.
b. Overskyet, kjølig desemberdag
I stille vær vil temperaturen synke ca. 1° C pr. 100 høydemeter stigning. Faller det regn eller sludd i dalen, kan det snø oppe i fjellet.
c. Delvis skyet dag i dalen med vind
Med forholdsvis fuktige luftmasser (nedbørområde underveis?) vil det dannes høydetåke rundt toppene. Toppene innhylles i tåkeskyer som ikke blåser bort med vinden. Liten sjanse til oppklarning den dagen.
Lokalklimaet kan føre til store utslag i miljøkravene og bør derfor vurderes nøye.
Samspillvirkningen av kulde og vind gir sterk økning i kuldebelastningen. Vi må ta på både isolerende plagg og vindtette klær for å hindre nedkjøling og overflateforfrysning. Ved -l0° C og liten kuling (6 B) utsettes bar hud for samme avkjøling som ved -50° C i stille vær. Er luften fuktig, forverres forholdene ytterligere. Vi kan summere opp noen av samspillvirkningene av vind, temperatur, stråling og luftfuktighet/nedbør i Figur 1
En typisk situasjon som ikke er kommet med i skjemaet er föhn-vind på lesiden av fjellkjeden. I fjellet på vannskillet har vi sterk vind, lav temperatur og kraftig nedbør (situasjon IV). Nede i dalen i le har vi imidlertid sterk, varm, tørr vind og bla himmel med noen linseskyer. Föhn-situasjonen på lesiden kan bli lummer og ubehagelig og virke på humør og fysisk yteevne (særlig utpreget på nordsiden av hovedfjellkjeden i Alpene).
Fig. 1. Samspill mellom vind, temperatur, stråling og luftfuktighet/nedbør
Været er viktig for naturopplevelsens karakter. Været virker samtidig sterkt på miljøkravene. Vi må derfor forsøke a forutsi tilstanden for var planlagte tur. Vi skal ikke her forsøke lage noen lærebok i meteorologi, men nøye oss med følgende henvisningen:
Norge hører til vestavindsbeltet. Over havområdene i vest møtes kald luft fra Ishavet med varm luft fra sørligere breddegrader. Varm og kald luft blandes ikke, men ligger an mot hverandre langs en kontaktflate – en front. Frontene driver inn over landet i nord og sør. Dersom den varme luften hvelver seg over den kalde, vil temperaturen stige etter at fronten har passert (varmefront). Fronten vil da ha forsprang i høyden og skyeformen vil fortelle oss at vi kan vente nedbør når den fuktige luften på baksiden av fronten løftes opp mot fjellene (meieskyer). Er det kald luft som skyver varmluften foran seg, vil fronten være raskest ved bakken. Væromslaget til frisk vind og nedbør kommer uten langvarig varsel i skyebildet (kaldfront).
Har vi mulighet til å høre værmeldingen, får vi varsel om lavtrykkene i Atlanterhavet (kaldfront/vannefront). Alt etter den geografiske beliggenheten for vårt turmiljø, må vi modifisere varslet når det gjelder vindstyrke, temperatur og nedbør/tåke. F.eks. vil Hemsedalsfjella og østlige deler av Jotunheimen være beskyttet mot vestavind og ofte få vindstyrker som ligger et par Beaufort-grader under varselet.
Den beste måten å gjøre seg fortrolig med været på, er å følge med i hva som skjer. Vi bør særlig akte på:
a. Vindretningen
Vinden frakter været. I de sentrale fjelltrakter i Sør Norge vil således vind fra vest (følg med i skydriften i høyden) og til sine tider østavind bringe væromslag og nedbør. I fjellstrøk ut mot kysten vil vestlig vind varsle nedbør, ofte store mengder.
b. Skybildet
Skybildet kan på lengere eller kortere sikt gi et varsel om været som kommer.
Meieskyer (Cirrus-skyer) – meieformede slørskyer i stor høyde som etterhvert danner bånd over himmelen og gror sammen til en dis som blir stadig gråere, varsler varmefront med nedbør (snø, sludd) og vind. Værtypen kan bli langvarig.
Hurtig tilskying (i fjell vest for oss). Mørke skyer som plutselig dukker opp i høyereliggende fjell som ligger lenger vest enn vårt standpunkt, er det eneste varselet vi får om kaldfronten. Snart blåser det sterk vind og snøen begynner å falle. Uværet passerer gjerne raskt. Etterpå blir det kaldt.
Linserkyer. Stillestående, hvite, linseformede skyer pa lesiden av de sentrale fjelltrakter varsler om föhn. Det vil da være kraftig vind og snøvær i de høyestliggende fjellområder. Lenger nede på lesiden blåser en tørr og mild, men til dels meget kraftig vind. Turen bør legges til lavere strøk og i lende som gir le på slike dager.
Tåke på toppene. Stillestående tåkeskyer rundt de høyere toppene tyder på at fuktig luft kommer inn over området. Skyene dannes ved toppene og vi kan ikke vente noen snarlig oppklarning med utsikt.
c. Lufttrykket
Vi trenger et barometer for å lese av lufttrykket. Det finnes små, bærbare aneroidbarometere som samtidig har skala for høydemåling. Fallende lufttrykk varsler lavtrykk og nedbør. Et høytrykk som bygger seg jevnt og sikkert opp, tegner godt for en stabil periode.
Treffprosenten for de profesjonelle værvarsler er ikke 100%. Vi kan ikke vente at våre iakttakelser skal hjelpe oss til en riktig prognose. Men den kan ofte være god nok til at vi er forberedt på å parere de skjerpende miljøkrav som følger med et væromslag til det verre. Dersom vi ikke har noen erfaring å bygge på, kan det være interessant å vite at sannsynligheten for at været blir som det er, er ganske stor! Konklusjonen på dette avsnittet om været må bli: det er alltid vær, innrett turen deretter!
Snø som faller og snø på bakken er viktige miljøfaktorer for fjellskiløperen. Fallende snø og snøfokk nedsetter sikten, øker kravene til bekledningen, osv. Snøen på bakken bestemmer skiføret og dessuten hvor tungt det er å ta seg frem (løssnø, skavler, mv.) I bratt fjell-lende må vi også regne med skredfare og spesielt studere snøen med dette for øyet. I dette kapittelet skal vi konsentrere oss om snø og snøskred og viser ellers til annen litteratur når det gjelder skismørring.
På Vestlandet har vi stedvisse og årvisse skred. Men på Vestlandet som i resten av landet må vi regne med at det går skred på steder som det ikke tidligere er gått skred. Ofte løses disse skredene ut av skiløpere. Vår hovedregel må være å omgå skredfarlige heng (se statistikk for overlevingssjanse under Fjellredning/redning fra skred). Vi må derfor kunne slå fast hvor og når det er skredfare. For å kunne nå frem til innsikt i skredgåten og til holdepunkter for vurdering av skredfaren, må vi ta fatt med en forenkling.
Vi tenker oss et heng som har fått årets første snøfall. Vi skjærer ut et «formkakestykke» av snølaget og legger det på et skråplan. Gjør vi steilheten av skråplanet stadig større, vil «kakestykket» til slutt begynne å gli: SKRED! Skifter vi det første stykket ut mot et tykkere stykke (fra et annet sted i henget/senere under samme snøfall) finner vi at det nye stykket begynner å skli ved en vinkel som er mindre enn for det første stykket. Av dette enkle eksperimentet, kan vi trekke slike konklusjoner om hva skredfaren avhenger av:
Skred løsner altså når:
Det er let å fastslå hva tyngdekreftene avhenger av. Holdfastkreftene må vi imidlertid se nærmere på. Forankringen av vårt «kakestykke» mot underlaget må avhenge av hvordan underlaget er.
Forskjellig lende gir forskjellig forankring av snøen:
| a) | God forankring | skog |
| grov ur | ||
| b) | Dårlig forankring | sva(-berg) |
| gress | ||
| nedsnødde busker |
Er underliggende lag et snølag vil det være materialet i kontaktflaten som blir avgjørende, nemlig krystall- eller kornformen. Fastheten i de enkelte snølag avhenger likeens av materialet. For å komme videre her må vi studere snøen nærmere.
Snø er vann i fast form. Snøen når bakken som:
Forskjellig korn- og krystallform gir snøen forskjellig fasthet.
Selv om snøen er kommet til ro på bakken, har den imidlertid ikke funnet sin endelige form. Vind kan flytte dunsnø og nysnø over lange avstander og bygge opp skavler i flatt lende og vindpakket snø i lehengene. Vindtransport stuer bruddstykkene tett sammen og det dannes små isbroer som binder snøen sammen til harde, men sprø lag. Dunsnø og nysnø som får ligge i ro, forandrer seg også. Ved kornsnøomvandlingen blir de til kornsnø. Kornsnøomvandlingen går raskt (timer, et par dager) når temperaturen ligger opp under null grader. Ved lave temperaturer vil taggene på de sekskantede stjernene også skrumpe sammen (høyt damptrykk på spissen av taggene, lavt ved kjernen av krystallet). I mildvær vil små. korn smelte, mens større snøkorn vil overleve. Når kulden kommer igjen vil fuktigheten fra de smeltede kornene fryse. Vi får en sammenhengende masse, skare, oppå snøteppet. Denne smelte/fryse prosessen kaller vi smelteomvandling. I snølaget nærmest bakken skjer det en karakteristisk forandring av kornsnø til mer eller mindre fullkomne begerkrystaller. Drivkraften i rennsnøomvandlingenrennsnø